Det er ikke mye som kan gjøre meg småflau på trening egentlig. Det meste er godt innenfor komfortsonen min, takket være x antall timer jeg har brukt på å henge der. Men noe sånt som dette kan faktisk gjøre meg litt klein.

Noe så banalt som å trene på noe nytt. 

Akkurat nå, for meg, heter denne ferdigheten muscle ups. Men uavhengig av øvelse; jeg kan se for meg at den samme tankerekken gjelder for alle som drister seg inn på treningssenteret og skal prøve noe nytt. Samme hva det er, muscle ups, knebøy, rask gange på mølla.. om man er utenfor komfortsonen, gjør noe man ikke pleier liksom, så er det ikke til å unngå å.. kjenne litt på det. Det er menneskelig, det. Er du ikke enig?

Så jeg kåler i vei jeg, da. Trener, kåler og trener. På treningssenteret. Midt i folkemengden liksom. Og jeg klarer det ikke. Typ.. i det heele tatt. Det er min «goat» at the moment, som man sier på crossfitspråket, hehe.

Det har det forsåvidt vært i evig tid, men det er en annen historie – nå er jeg i gang!

De siste månedene har jeg nemlig fokusert på å bygge opp styrken til å klare det, og nå er det altså teknikken som gjenstår. Jeg er i full gang med å trene på noe som at the moment virker litt uoppnåelig. Jeg veet jo så godt hvor tullete det er å kjenne på det – alle er superegoister og er fullstendig oppslukt i sin egen verden når de trener. Allikevel har man altså lett for å la denne tullete tankegangen slippe til, og fokusere mer på hva andre tenker, om man gjør noe feil og om hvorvidt noen tenker.. «lol». Kontra det man burde fokusere på; seg selv, og det faktum at man faktisk trener på noe her, hehe. Heldigvis henter jeg meg fort inn igjen, og minner meg selv på at kålingen har en hensikt (selv om det på ingen måte ser sånn ut for utenforstående).

Men hele det greiene her fikk meg til å tenke på.. hva med alle de som ikke henter seg inn igjen?

Hva med de som egentlig ikke sitter igjen med stort annet enn følelsen av at ikke bare en øvelse, men kanskje hele treningsøkten, er klein. Det er kanskje tilfellet for mange nybegynnere, eller for de som har hatt et lang opphold fra trening?

Så jeg ville egentlig bare si, om noen kjenner seg igjen i den følelsen, at.. jeg skjønner hvor dere kommer fra. Og «selv jeg», som tråler rundt i treningstights dagen lang, kan kjenne på flauheten ved å prøve meg på nye ting på trening.

Men vi må ikke gi oss!

Noe så fislete som dette minnet meg på hvor viktig det er at jeg (alle egentlig) fortsetter å sette meg i disse situasjonene, for å ha med meg en forståelse for hvordan det kjennes ut, og ikke minst for å fortsette å utvikle meg. Litt ubehag i ulike varianter skal være en del av min hverdag – det er jo DET som gjør meg bedre. Ikke å gjøre den samme, gode, gamle knebøyen, dag ut og dag inn.

Kroppen må ha noe nytt! Litt ubehag. Den må tilpasse seg. Det er sunt, det.

Men et lite tips, som jeg bruker på meg selv når jeg henger og dingler i disse ringene, kjenner på både slitet og ubehaget; det ER verdt det! Hvis ikke hadde vi ikke hatt et ønske om å utsette oss for dette ubehaget i utgangspunktet.

Vi må bare ikke velge å gi opp! Litt kleinhet har aldri drept noen.

Og du.. lov å ikke le av meg når jeg kåler i ringene a – I´m on a mission!

Og hvis noen lurer – det er dette jeg prøver å få til, med hakket mindre fart og spenning, hehe;

Blir rått å poste den videoen på fjesboka da, dere! Nå har jeg og mannen nytt en bedre sushimiddag, og noen timer på sofaen venter. Krysser fingrene for at jeg er i seng innen klokka 22. Hverdagslivet <3

Få updates, tips og triks på Facebook-siden min HER // Følg meg på Instagram HER // På Snapchat finner du meg under Piapiapiapia // YouTube-kanalen min finner du HER.