… det er ikke alltid like lett. Og da sikter jeg til dette.. «bloggkjøret».

Bloggkjøret som jeg, for all del, frivillig er en del av, og som jeg 99,9% av tiden elsker. Men noen ganger, den siste 0,1-prosenten av tiden, så stresser det meg mer enn jeg liker å innrømme. Med en fulltidsjobb og diverse frilansoppdrag som journalist, PT og MT ved siden av bloggen er det ikke alltid like lett å levere så mange innlegg og innhold som man skulle ønske, spesielt ikke de gangene det dukker opp noe utenom det vanlige på fritiden. Denne helgen er jeg så heldig å bli bedt i bryllup, som forøvrig ser ut til å bli den sykeste festen jeg noensinne har vært på.

Da er det en selvfølgelighet at kroppen skal stilles inn i hurra-modus, og alle digitale skjermer burde bli lagt bort (som i min verden stort sett forbindes med jobb). Dette burde være uproblematisk.

Burde det ikke det da?

Men når jeg satt i bilen på vei oppover til fjells i går (bryllupsfesten varer hele helgen) tok jeg meg selv i å gruble. Selvfølgelig, masse på hvor mye jeg gledet meg, men for å være helt ærlig – aller mest på jobb, blogg, og hvordan jeg skulle få skvist det inn i helgen. Om internettet på rommet er bra nok. Hvordan jeg kanskje burde unngå å feire altfor hardt, i fare for å ikke klare å levere, ikke klare å være på, ikke klare å være så synlig som jeg «burde». 

Heldigvis tok jeg meg en liten tur opp i lufta og så på meg sjæl i et fugleperspektiv.

Da så jeg ikke bare at jeg hadde sølt sjokolade over hele genseren min (…), men også hvor skrudd og feilfokusert jeg har en tendens til å være. Skremmende ofte egentlig. Misforstå meg rett, jeg elsker å blogge, å jobbe – hvis ikke hadde jeg aldri brukt så mye tid på det som jeg faktisk gjør. Kanskje er det også nettopp derfor at jeg har en tendens til å bli litt for revet med, og tenke at privatliv, kos, sus og dus er mindre viktig enn jobb, fremgang og utvikling.

Når det i realiteten er motsatt.

Å være med, pleie, og ikke minst å feire med, de som står deg aller nærmest, det er jo det som er viktig, når alt kommer til alt.

Heldigvis har jeg blitt flink til å minne meg selv på det når topplokket mitt begynner å seile sin egen sjø, men noen ganger blir jeg litt skremt av meg selv også. Meg selv, og kanskje de andre av dere som er kvalifisert til et medlemsskap i «generasjon prestasjon». Det er viktig at vi minner oss selv på hva som er viktig – å ta vare på flokken sin. Den nærmeste gjengen liksom, som sørger for at du har det trygt og bra, uansett hvor mye det blåser og stormer på både den ene og den andre kanten. Så det er det jeg har planer om å gjøre denne helgen.

Jeg skal legge bort blogg, jobb, og alt annet som ikke involverer et brudepar, glade mennesker, god energi og fantastisk mat og drikke. Jeg skal pleie flokken, rett og slett. Så får blogg være blogg og jobb være jobb, slik at jeg kan stille enda sterkere når jeg våkner opp på mandagsmorgenen. Så, da er det bare en ting som gjenstår å si før jeg og hurrahodet mitt hopper i finstasen…

GOD HELG! 😀

… og takk for at du leser denne bloggen, også når den inneholder noe annet en treningstips og kostholdsdrodlerier. Planen med dette innlegget var egentlig bare å ønske god helg, men så.. ble det visst litt mer. Yrkesskade 😉