Det er sikkert mange ord man kan bruke for å beskrive meg, men sløv er vel egentlig ikke et av de – ihvertfall ikke når det kommer til jobb, blogg og trening.

Men når det kommer til å planlegge fritiden min, og tenke frem i tid når det kommer til sånne enkle logistikk-fritids-ting.. der er jeg ikke like rå. Jeg har visst at jeg skulle på Stavernfestivalen i 100 år, men til tross for det våknet jeg opp i dag uten billett. Flere har bedt meg om å sikre meg lørdagspasset, men tradisjonen tro har jeg tenkt at «det ordner seg», er jo så lenge til – men hva tror du ikke skjer når jeg logger på i dag, for å endelig få kjøpt meg billett?

Det var utsolgt. 

Heldigvis fikk jeg tak i pass, etter å ha lagt ut en streak på Instastory der jeg tryglet og ba, haha.

Men altså – jeg blir så lei av meg selv. Samtidig syns jeg det illustrerer et godt eksempel på hvordan man ikke kan være supermenneske på alle områder (ihvertfall ikke jeg). Det er lenge siden jeg bestemte meg for at dette skulle være mitt jobbeår, og på sett og vis et litt sånn.. ego-år. Det er ikke noe å legge skjul på at man etterhvert begynner å tenke på å slå seg eenda mer til ro (hvis dere skjønner hva jeg mener), og når den dagen kommer så vil jeg vite at jeg gjorde alt i min makt for å lykkes med å nå målene mine. Ser for meg at jeg har mer roa i kroppen da, og at jeg med glede ønsker å fokusere på andre ting.

Dette året har jeg nemlig to viktige mål som jeg har lyst til å oppnå, og det er jo som med alt annet – det kommer ikke gratis.

Derfor er det 100% bevisst at jeg ofrer noen ting for å oppnå noe annet, men noen ganger går det liitt for langt, haha. Fremover skal jeg prøve å møte resten av dette året med litt flere hjerneceller koblet på andre ting enn jobb, bok, trening, meg, meg, mannen, meg.

Oh well – alt løste seg til slutt, sløvheten min til tross. At jeg aldri lærer.. flere som skal på Stavernfestivalen eller??

God torsdag, fininger – håper dere er litt sløve innimellom, dere også?