Okai, her kommer en aldri så liten vurdering av gårsdagens marsj, før jeg tar en helhetlig vurdering på «langrennsprosjektet 2016» litt senere i uka. Som forsåvidt ikke er over da (it never will be), men de to viktigste rennene er over – Hauer`n og i går, Holmenkollmarsjen.

Husker dere dette innlegget og filmen, om mine forberedelser til skisesongen? Hehe. 

Etter litt surring frem og tilbake møtte vi opp i Holmenkollen i god tid før start klokken 12.

Shitstøl i både hode og kropp, men klar til å gjøre en innsats, hehe. 

For jeg skal ærlig innrømme dere – kroppen var ganske kjørt, og jeg vurderte lenge om jeg ikke bare skulle droppe det hele. Rett og slett et groggy utgangspunkt. Men det ville jo vært ganske kjipt det å, i og med at Holmenkollmarsjen er en opplevelse i seg selv. Og jeg var jo så heldig å ha blitt invitert av Skiforeningen. SÅ, min fantastiske mann og skitrener nedjustertne forventningene mine, og gav meg klar beskjed om å ta det hele som en jovial restitusjonstur.

Klare på startstreken. Dette smilet er.. middels ekte, hehe. 

Så gikk startskuddet, på slaget klokken 12. Og der mannen satte avgårde kan vi vel si at denne frøkna var hakket mer.. stakkato i utføringen sin, hehe. Asså, jeg var helt død i kroppen, og hadde ikke sjangs til å gå med god teknikk og holde trykket ned i skiene, eller noe som helst annet sted, for den saks skyld.

Jeg takker RAW Trening og ukas kurs for det, hehe. 

Derfor skjønte jeg kjapt at jeg måtte jobbe deretter, og innse at dagens mål rett og slett ble å gjennomføre.

Men det viste seg at jeg underveis måtte jeg jobbe med et par andre, og noe mer uventede, demoner – årets marsj bød nemlig på et kupert terreng, med en god blanding av stigning og utforbakker. Og vet dere hva? Det var ingen som fortalte meg om den største utfordringen av dem alle – gærningene i trikot!

Jeg fikk smake på dem ganske tidlig, da jeg i en av de første nedoverbakkene ble kjørt rett ned bakfra, av en frekkas (dame i hvit lue, lillastripede overdel, fyi) som åpenbart hadde dårlig tid. Og jeg skjønner det, det hele gikk jo på tid. Men hun så seg ikke tilbake en gang, bare kjørte videre. DA skjønte jeg alvoret – her gjaldt det å se seg minst like mye bakover som forover. Den ene gærningen etter den andre kom i flyvende fart bakfra.

Og for å si det sånn.. majoriteten ploget ikke.

Derfor var jeg var strålende fornøyd når jeg kom meg i mål jeg, og var godt fornøyd med å ha kommet meg helskinnet igjennom. For min del ble Holmenkollmarsjen en kamp om å komme seg fra start til slutt, kun avbrutt av oppbacking fra mannen (som forøvrig gikk sammen med meg hele veien, selv om han kunne gått på typ, halve tiden. Finingen) og sportsdrikker, vann, saft, Cola, smultringer, kjeks, bananer og boller. Det sto nemlig ikke på serveringen denne dagen, og i mål ventet Recovery-drikker og gratis pølser. Heelt innafor slik som dagsformen min var 😉

Pallen er for alle!

Alt i alt sitter jeg igjen med inntrykk av Holmenkollmarsjen som et superjovialt renn, med masse mennesker, skiglede og oppbacking. Langs løypa sto det nemlig heia-mennesker i flust – man skal ikke undervurdere effekten av å kikke opp og få et smil og et «heia» i retur 🙂 Dagen i dag har bestått av hvile, mat, hvile, mat, kun avbrutt av en gåtur i solskinn.

Gjesteopptreden, humor og snikreklame i venstrehjørnet

Nå venter flere timer på sofaen, med hjemmelaget pizza, Mammon, Helt Perfekt, 71 grader Nord og det er ikke måte på. Det skal nytes! I morgen er det tilbake på jobben igjen, noe jeg gleder meg stort til 😀 Jeg har savnet jobben min og gjengen på kontoret 🙂

Nyt søndagskvelden deres hjerter, og husk å gi moren deres en klem og kjæresten deres masse kyss 🙂