Om å skamme seg over å være j**lig flink

Dette tenkte jeg sist på i helgen, når jeg stilte inn vekkerklokka på kl. 05.15 fredag kveld. Hensikten var å rekke å trene før vi gjennomførte ShapeUp Convention i Bergen – jeg trives godt med å få gjennomført den treningen jeg har planer om i løpet av en uke, og ettersom fredagens trening ble borte pga. jobb og reise til Bergen la jeg meg i selen for å få det til på lørdagen, selv om det i prinsippet så ganske mørkt ut.

Med mindre man er villig til å grave til ekstra dypt etter løsninger.. slik jeg ofte er. 

Og nettopp det tenkte jeg på idet jeg postet på Instagram at «hoho, dagen starter tidlig her i Bergen», og tok meg en kaffe rett før halv seks, som oppladning til treningsøkten jeg hadde foran meg. Her topper jeg meg selv når det kommer til fornuftighet tenkte jeg, og kanskje dette egentlig er noe jeg burde ha holdt for meg selv, fremfor å skryte av og vise frem til alle som vil se.. kanskje dette heller vekker dårlig samvittighet og innvendig press fremfor inspirasjon og motivasjon?

Kanskje jeg i større grad gir folk en dårlig følelse, fremfor en god følelse, ved å poste dette, og i det hele tatt gjøre dette?

Dette gjelder jo ikke bare for meg og Instagram, men også dere andre målbevisste, flinke folk der ute som i lys av å gjøre noe som er litt ekstra hårete og ambisiøst, blir møtt med reaksjoner på at det hele kanskje er «a bit to much». Det trenger ikke nødvendigvis å bli sagt, men du kan kanskje føle på det inni deg, at noen tenker det, eller kanskje er det deg selv som tenker det.. tja, om deg selv, hehe.

Anyhuuw – jeg tror det jeg vil frem til er at jeg noen ganger kan skamme meg litt over å være «flink», av frykt for hva andre tenker om meg. Det siste året har jeg hatt litt fokus på dette, og trener på å gi beng i hva jeg føler andre mener, og heller fokusere på å være ærlig med meg selv og hva jeg vil. Selv om det ikke var med sprudlende engasjement at jeg skrudde på vekkerklokka 05.15, så kan du banne på at jeg hadde et sprudlende engasjement etter økta, når jeg satte meg ned ved hotellfrokosten. Det er lite som gir meg en så god følelse som trening, og når man i tillegg evner å gjennomføre til tross for at omstendighetene ikke er helt perfekte.. tidenes selvtillitsboost, som igjen bygger mental robusthet over tid. Ikke minst, i dette tilfellet, forsterket det de gode følelsene jeg trenger for å levere når jeg holder foredrag og gruppetimer ?

Jeg har lenge sett på slike anledninger til å trene meg på å finne løsninger og gjøre det jeg kan for å se muligheter og gjøre noe som er i tråd med de langsiktige målene mine, fremfor å «gi etter» for omstendighetene og den delen av følelsene mine som sier «neeeh.. dropp det a». For jeg har de å, det skal gudene vite, hehe. Jeg bare gir ikke etter for de særlig ofte lenger.

Alt ettersom hvem man er med får man reaksjoner på det man gjør – noen velger å anse deg som ekstrem fordi du velger å handle på en annen måte enn de kanskje er vant til, eller kanskje fordi du viser at du klarer å få til det de ikke klarer – men som de innerst inne kunne tenke seg. Dette vil skape ubehag hos noen, og en forsvarsmekanisme kan være å signalisere at du gjør noe galt, noe spesielt, noe ekstremt. Mitt budskap til deg i dag, og meg selv for den saks skyld, er at du ikke må skamme deg over å være flink. Det er fullstendig lov å legge seg i selen for å være litt ekstra ambisiøs, enten det er med studier, karriere, trening eller på det personlige plan, så legge du kjenner at du selv ønsker å gjøre det.

Selv har jeg dager og perioder der jeg gir meg selv masse slack, for eksempel om jeg skal på ferie, har en festlig helg med venner og familie, eller bare den faste uka i måneden når pms banker på døra. Men da er det et bevisst valg fra min side, en prioritering jeg ønsker å gjøre, og ikke fordi noen andre, eller omstendighetene for den saks skyld, tvinger meg til å handle på en annen måte enn det jeg selv vil. Og jeg tror det er her den store forskjellen ligger – kunsten å handle ut ifra hva en selv vil og trenger på sikt, og ikke gi etter for kortsiktige behov, dårlig planlegging eller reaksjoner fra andre. De som reagerer på måten du lever livet ditt på innehar mest sannsynlig et ønske i større eller mindre grad om å være i stand til å gjøre det selv, uten å lykkes. De som ikke reagerer, logisk nok, er tilfreds med valgene de selv tar, og ser ingen grunn til å henge seg opp i at du gjør noe annet.

Men flink eller ikke dere, balanse er fortsatt nøkkelordet. Man skal ikke gå rundt med super-hatten hele tiden, tvert imot – å gi jernet og være ambisiøs innebærer å være i stand til å legge seg selv til lading med jevne mellomrom, som kan være like utfordrende som det motsatte – det handler ikke bare om å være snill med seg selv, men også om å gi kropp og hode den hvilen du trenger for å kunne yte over tid?

For yte over tid, det må man, om målet er å oppnå fremgang og måloppnåelse. De siste fem årene med både jobb og trening har lært meg at hardt arbeid over tid er det som gjelder dersom man ønsker å ha et fokus på å oppnå nye mål. Ingenting kommer gratis, og flaks er stort sett er ord man setter sammen med -lodd og kjøper på Narvesen. Kontiunerlig innsats over tid derimot, det gir resultater, samt verdens beste følelse av at du kan få til akkurat det du vil, såfremt du har lyst til å legge ned innsats over tid for å få det til.

Tiden går jo uansett, så hvorfor ikke bruke den til å oppnå det du vil, og bli den du ønsker å være??

Og forresten.. jeg fulgte opp lørdagens morgenøkt med 100% slaraffenliv på søndag, akkompagnert av smågodt, pizza og tja.. kos! Fordi jeg trengte og fortjente hvile og kos etter en helg med mye bra innsats. #balanse og sånn✌??

Så ja.. trening før fuglene fiser eller smågodt og pizzaslabras en hel søndag – jeg syns selv jeg er j**lig flink uansett jeg, så lenge det er jeg selv som tar valget for meg selv?

 

Flere
Artikler