Den planlagte lørdagsmorgenen ble i dag byttet ut med NRK sin direktesending, der de rapporterer fra Paris, og den grusomme hendelsen som skjedde i går kveld. At det planlagte blogginnlegget for dagen utgår er selvsagt.

Planen i dag var å stå opp tidlig… nyte en ubetydelig kopp kaffe, lese litt i den ubetydelige boken min, lage en ubetydelig sunn frokost…

… rydde bort litt ubetydelig rot, for så å rusle til SATS og gjennomføre en en ganske ubetydelig treningsøkt. Jeg er godt i gang jeg altså, har både stått opp tidlig, drukket kaffe, og spist frokost. Men jeg har gjort det med en følelse av tomhet og, ja.. ubetydelighet.

Når sånne ting berører oss kverner jeg alltid på betydningen over mitt eget liv og det jeg driver med. Hvor ubetydelig det egentlig er, sånn i det store og det hele, om jeg blir bedre på ski denne vinteren, og jeg klarer å komme videre i Vixen-konkurransen eller om jeg får gjort unna all jobb jeg skal denne helgen.. I det store og det hele har det ingenting å si når livet på sitt verste virkelig rammer, enten det er terror, sykdom, ulykker eller annen grusomhet. På et blunk kan vi alle bli rammet av noe som visker bort alt.

Det minner meg på hvor ubetydelig alt er, men samtidig betydelig. Viktigheten av å tørre å leve livet sitt, med den vissheten om at det hele faktisk kan ta slutt, før du vet ordet av det.

Når sånne ting berører oss tenker jeg også på spesielt et utvalgt dikt, som bestefaren min alltid leser i familiesettinger. Har dere fått med dere Magne på Norske Talenter, han som leser dikt? Bestefaren min er en sånn en. Og hver eneste gang blir jeg fascinert over hvor virkningsfullt dikt kan være.. enkle ord som er satt sammen til noe som rører så sterkt.

Jeg lar diktet snakke for seg jeg.

Håper du velger å fylle lørdagen med noe betydningsfullt.

Når alt kommer til alt kan det virke som om det hele er ganske så ubetydelig uansett.