Det måtte jo skje.
Forrige uke hadde jeg en superduper treningsuke, nesten litt overrasket over mitt eget energinivå etter en uke med høyt tempo på treningsreise. Misforstå meg rett, treningsreise er fantastisk og man får masse energi, men samtidig merker man, spesielt når man kommer hjem, at man er ganske «på» hele tiden. Vi kom hjem på en søndag, og jeg hoppet rett inn i en ny arbeids- og treningsuke, med høyt tempo både mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredag reiste jeg og mannen til Hemsedal i 30-årslag, der festligheter, god mat og drikke var tilfellet både fredag og hele lørdag, i kombinasjon med lite søvn.
En klassisk «todagers».
Jeg var grisesliten og trøtt på søndag, og bruke den til å slappe av, hvile og komme meg. Mandag morgen, full fres igjen, med trening 07.00 før jobben – alt for å unngå at blåmandagen tok meg, hehe. Vel, det motsatte skjedde, som det ofte gjør. Mandag kveld ble jeg forkjøla – and I still am.
Jeg har vært mye syk det halvåret her,og det irriterer meg grønn, for å være ærlig. Det er ingen andres skyld enn meg selv, da jeg vet at det er et resultat av at jeg selv bruker for lite tid på å hvile, lytte til kroppen og bare.. ta det rolig liksom. Men så har jeg jo samtidig vanskelig for å skru av prestasjonshjernen min, og tanken på å «runde» blåmandagen med en tidlig treningsøkt frister ofte mer enn å vente til helgens festligheter er skikkelig ute av kroppen og jeg er på høyden igjen. Sikkert et resultat av at jeg føler meg dratt mellom sosiale festligheter som tærer på kropp og sinn, og den fornuftige treningsbloggeren i meg, som vil opp grytidlig, trene bra, jobbe bra, spise bra, du veit. Men jeg er like glad i begge to, og derfor skal jeg bli rå på den balansen her.
Men det gjør seg åpenbart ikke sjæl, hehe. Noen som kjenner seg igjen? 
Så det kommer noe godt ut av det da – det gjør det alltid, bare man velger å se det. Jeg har lært at..
- En todagers ikke er min greie, og det skal sitte langt inne å gjøre det igjen.
- Festligheter krever energi, på samme måte som andre ting, og jeg må lære meg å skjønne at kroppen ikke restituerer like bra for eksempel i et 30-årslag en hel helg, som om jeg hadde tilbrakt den samme helgen hjemme, med Netflix, kvalitetstid på sofaen, bra næring og kvalitetssøvn.
Er jeg heldig får du deg kanskje en liten oppvekker du også, om du kjenner deg igjen i det å ville litt for mye, litt for ofte. Nok en påminner om å bli råere på å slappe av og lytte til kroppen, og at jeg må justere treningen etter de andre tingene som skjer i livet og i hverdagen. Det er akkurat som om jeg har fått en litt lavere toleranse for stress etter smellen i høst, og ja.. det skal jeg ha respekt for. Nå virker det som om dette er en forholdsvis lett forkjølelse altså, og krysser alt jeg eier og har for at jeg er på bedringens vei i morgen.
Jeg drikker sitron- og ingefærte som en helt!
Jeg befinner meg for øyeblikket i et hus utenfor Larvik, der det er full familieidyll frem til søndag. Det er så vakkert her, og perfekt miljø til de treningsfilmene jeg har planer om å lage til i sommer. Så kjære forkjølelse – takk for påminnelsen om å lytte til kroppen, men nå ære´nok. Runder av innlegget med noen bilder fra morgenturen vi gikk i dag jeg, så kan dere se hvor fint det er her – sommernorge altså.
Kjære Pia Seeberg, du har fått et nytt mål for 2017 – dette er den siste dagen du er syk dette året. Skjerpings!
