I samarbeid med Skiforeningen. 

Såå.. Nå nærmer det seg med stormskritt.

Skisesongen altså. For noen er den vel allerede i gang. Teknisk sett for meg også. I helgen hadde jeg nemlig mine første timer i skisporet.

Og det gikk vel.. sånn tålelig bra, hehe. Jeg ble minnet på det som jo har lurt i bakhodet helt siden jeg startet på dette skiprosjektet i høst – den virkelige treningen skjer i skisporet!

Selv om staking på stakemaskinen er forholdsvis spesifikt ift. stakingen man gjør i sporet er det virkelig noe helt annet når man står der og kåler med ski på beina. Javisst, jeg kjente at jeg har god styrke i overkroppen og teknikken satt sånn ok+, men jeg raste ikke akkurat av gårde av den grunn. For den virkelige, virkelige utfordringen er jo ikke stakingen, eller den generelle formen eller styrken min, slik ståa er nå. Det er…

Diagonalgangen. 

Du veit, en ski foran den andre, tyngeoverføring, som en dans i sporet. Det ser lekende lett ut når de rutinerte gjør det, men når jeg prøvde meg.. Not so much. En video sier mer enn tusen ord? Hehe.

Jepp, stemmer det. Nå liker jeg å si at jeg er sponsa av Skiforeningen jeg ass (som jeg jo egentlig mener å si i videoen også, ikke Skiforbundet). Turns out, de har fått med seg skigleden min, og var ikke treige med å sende meg en mail og spørre om jeg ikke ville bryne meg på Holmenkollenmarsjen i februar. Som de så fint skrev i mailen…

«Etter at vi hadde lest ferdig slo det oss at du kanskje kunne synes det var gøy med en skikkelig tøff utfordring – et treningsmål som gjør at du bare må jobbe for skiteknikken i vinter! Nemlig å gå Holmenkollmarsjen lørdag 13. februar!»

Og jeg bare, eeh.. Okei, må vel det da. Jeg kjente på den herlige komboen prestasjonspress, gruglede og litt frykt for det ukjente, som jo alltid betyr en eneste ting – det må gjøres! 

I praksis betyr ikke dette noe mer enn at Skiforeningen sponser meg med deltakelsen på marsjen altså, men for en langrennsrookie som meg er det stor stas å skryte til gud og hvermannsen at jeg, selveste langrennsnewbien jeg, er sponset av Skiforeningen. Har planer om å skryte av det til alle som vil høre jeg, så er dere forberedt.

Så får det heller være at jeg ser ut som en noldus når jeg kåler meg fremover på skia, hehe. Som jeg avklarte med Skiforeningen – her sponser de skigleden, og ikke profesjonaliteten, for å si det sånn.

Resten er historie. Siden den dagen har jeg prøvd å forberede meg på skisesongen så godt det lar seg gjøre, uten fysisk å ha ski på beina og være i løypa. Det har nemlig vært mitt viktigste mål denne høsten – jeg vet jo at det ikke er noen vei utenom treningen i løypa, og at jeg er nødt til å ha ski på beina for å bli nevneverdig bedre. Men jeg ville gå inn i sesongen med en følelse av at jeg har gjort alt jeg kunne i forkant for å ha et så godt utgangspunkt som mulig når jeg først satte i gang.

Den tankegangen har motivert meg ekstremt mye, i tillegg til èn ting til. Det må nesten bli et eget innlegg, hehe. 

Det er digg å nå kunne si, med med hånden på hjertet, at jeg føler jeg har gjort nettopp det. Jeg har gjort så godt jeg kan med de verktøyene jeg har hatt til rådighet, og stort mer enn det kan man jo ikke forvente av seg selv. Derfor passet jeg på å kjenne på den gleden når jeg raste rundt i løypa i helgen, en ærlig glede over å ha gjort så godt jeg kunne.

Og det skal jeg fortsette med 🙂

Nå starter den virkelige treningen, og selv om jeg har gjort mye riktig de siste månedene, følte jeg meg ikke akkurat som Northug der jeg seilte avgårde på lånte ski. På agendaen nå står nye ski, og jeg har selvfølgelig allerede shoppet inn en splitter nye langrennsklær, på vei i posten i skrivende stund. 

Sånn sett kan det se ut til at utstyret mitt blir langt mer rutinert enn meg denne sesongen, og det er jo egentlig ganske kleint.

Som disse hanskene fra Craft sin kolleksjon i samarbeid med Marit Bjørgen, signert, if I may add 😉 

Men det får så være. Fint å ha noe å leve opp til! 😉

Jeg har trua. Så unna løype, alle dere supermosjonister i kondomdresser og fartsbriller – her er det rom for alle!