Eksponeringsbehovet

Jeg tror mange tror man blir blogger fordi man har et eksponeringsbehov. Et stort et.

Det stemmer nok for mange (og ikke noe vondt om det), men i mitt tilfelle var det av andre grunner – jeg startet som journalist i ShapeUp, og både jeg og redaksjonen så med fallende lesertall at vi måtte finne en annen, supplerende måte å snakke med lesere på. Grunnen til at jeg ville sette mitt eget ansikt på det hele var min egen erfaring på det tidspunktet, og som fortsatt gjelder; folk blir inspirert av folk, og personlig innhold var det som gjaldt når jeg ønsket å nå ut til unge folk med interesse for trening og helse.

And so I did.

Det har jeg aldri angret på. Jeg elsker å skrive, lage innhold og forhåpentligvis få folk til å føle seg bedre. For meg er det den personlige eksponeringen som tidvis er baksiden av medaljen. Jeg har liten interesse av å bruke tid på å pønske ut hvilke vinkler jeg ser best ut i, hvilke titler som klikker best, pønske ut sjokkerende, personlige innlegg eller vise at jeg er eksepsjonell på den ene eller den andre måten.

For det er jeg ikke. Jeg er en helt vanlig jente, som på et eller annet tidspunkt bestemte meg for å starte en nettside. Den nettsiden skal lære deg noe nytt, bekrefte at du er god nok som du er, inspirere deg til å ta vare på kropp og sjel, men samtidig minne deg på at motivasjonen ikke kan komme fra noen andre enn seg selv.

Jeg bruker meg selv for å vise deg det, som altså ikke er medaljen i seg selv, men heller baksiden av den. En bakside som for all del er morsom å jobbe med, men jeg lager ikke innhold med mål om å få meg selv til å fremstå mest og best mulig – jeg lager innhold for å vise med kjøtt og blod at det jeg preker også kan praktiseres. Kan jeg, kan du. Noen ganger føler jeg bare at for å gjøre det så blir jeg samtidig, og noe ufrivillig, en del av en strebersk bloggekultur der det er om å gjøre å ha flest lesere, flest mulig likes, positive kommentarer og.. ja.. at det som gjelder er å tilpasse innholdet etter hva man føler folk vil ha.

Noen ganger kjennes det å være «blogger» litt som å entre en populæritetskonkurranse hver eneste dag.. inn i en skolegård liksom, der man selv føler at blikk, småsnakk og smaken i lufta avgjør om man er vinn eller forsvinn akkurat den dagen. I konkurransen er det fort gjort å dilte etter andre, fordi man et sted på veien begynner å tro at det å gjøre det samme som andre er den riktige veien til mål.

Og for noen kan der helt sikkert være det, å. Men ikke for meg tror jeg. Vet jeg – for hver gang jeg beveger meg i den retningen får jeg en uro i hele skrotten. Såå.. takk, men nei takk.

Jeg fortsetter å møte opp i skolegården jeg altså. 9 av 10 dager er det helt konge, og jeg elsker hverdagen min, jobben, mulighetene og alt som hører med. Noen dager er bare litt mer rotete enn andre – som denne, hehe.

Dagen i dag har gått med til hjemmekontor med stor H. Jeg prøver å lære meg et nytt videoredigeringsprogram, noe som viser seg å være hakket mer avansert enn jeg trodde. I tillegg viste det seg akkurat at jeg har et for gammelt system på mac´en min til å ha de funksjonene jeg trenger i videoredigeringsprogrammet.. så ja.. knotete, inaktiv jobbedag, som nå viser seg å være mer eller mindre bortkastet. OG, krokken kom i dag – dere som hører på Treningspodden vet hva det betyr. Vel.. det er i motbakke det går oppover, dere. Jammen meg godt det er en ny dag i morgen!

Håper dere har hatt en bedre onsdag enn meg, haha ?

Flere
Artikkler