Tusen takk for alle lykkeønskninger i forbindelse med gårsdagens video – moro å «avsløre» for dere at jeg skal ha en gutt, og jeg fikk typ en litt ny glede over det, når jeg fikk så mange koselige reaksjoner, hehe. Takk for det❤️
Og da er vi jo litt inne på dagens overskrift! Jeg skal ærlig innrømme at jeg syns det var litt rart å stille opp på God Morgen Norge «kun» for å snakke om at jeg er gravid, hvis dere skjønner – jeg pleier liksom å gjeste med mål om å snakke om fysisk eller mental trening. Allikevel var jeg positiv til å stille når jeg fikk spørsmålet, bare fordi.. jeg føler det trengs litt mer positivitet rundt det med å være gravid!
Kaan være du trenger TV2 Sumo?
For all del, det er jo en ren, skjær lykketilstand, i og med at man lager et nytt, «eget» menneske.
Men før jeg ble gravid var jeg veldig spent på, og til og med litt redd og stressa, på hvordan den «store, tunge» tilværelsen skulle påvirke meg. Jeg så ikke akkurat frem til å bli større, da så mange før meg hadde skildret hvor «forferdelig» det er, og ting som kvalme, humørsvingninger, slitenhet og vondter var noe jeg var veldig forberedt på. Man har jo alltid fått høre at mange «aldri» får tilbake kroppen sin etter en graviditet, og at kiloene bare «renner på», uten at man har gjort noe annerledes – «det bare skjedde, fordi jeg var gravid«.
Så selv om jeg seff ble veldig, veldig glad når jeg fant ut at jeg var gravid, så ble jeg også litt sånn «faen. Hva skjer med meg og kroppen min nå?».
Jeg var rett og slett litt forberedt på at det kom til å bli ganske jævlig?
Heldigvis har ikke ting vært så ille som jeg fryktet – tvert imot.
Og det er poenget med dagens innlegg. For det er veldig, veldig mye fint med å være gravid!
- Man får et slags friminutt fra sitt vanlige liv, der alt man tenkte på før plutselig blir litt mindre viktig.
- Man er full av forventning hele tiden, og planlegger både bevisst og ubevisst hvordan den nye tilværelsen kommer til å bli.
- Du møter enormt mye omsorg fra de rundt deg, og selv har jeg nesten blitt forelska i kjæresten min på nytt, fordi han er så god.
- Og ikke minst, ditt eget syn på, og muligens forhold til kroppen, endrer seg; Litt etter litt senket ihvertfall jeg skuldrene, fordi man på et eller annet tidspunkt skjønner at naturen kommer til å gå sin gang uansett, og den gir blaffen i om du spiser pizza eller salat til middag en tirsdag.
Jeg spiste som en hest de første ukene og månedene, og har vel egentlig ikke stoppet med det heller, men føler nå i etterkant at all den ekstra energien jeg spiste gikk «dit den skulle».
Det er lenge siden jeg sluttet å tro på den rene kalorier inn, kalorier ut-logistikken, men nå føler jeg at kroppen beviser det for meg; det er så mye annet som skjer enn hva vi kan se og føle med det blotte øyet, og om hvorvidt man legger på seg f.eks fett eller ikke avhenger av veldig, veldig mye mer enn det vi tror vi vet. Det er ikke nødvendigvis sånn som vi leser i bøkene, at 500 kalorier i overskudd i en uke eller måned = et gitt antall kilo ekstra på kroppen.. kroppen er hakket mer avansert enn som så, spesielt i et svangerskap. Så lenge man lytter til kroppen og får i seg så næringsrik mat som mulig, så.. så ordner det seg!
Kroppen er smartere enn oss uansett, og du vil få det langt bedre om du senker skuldrene og lar kroppen gjøre jobben.
Her må jeg jo også skyte inn at jeg er overbevist om at trening hjelper meg til å både benytte meg av all energien jeg inntar, men også til å fortsette å ha lyst til å spise bra mat. Det er de dagene jeg ikke trimmer at jeg kjenner et størst sug mot godteriskuffen, for å si det sånn. Ikke minst hjelper det meg til å sove bedre, ha det bedre, og ja.. føle meg som meg selv i en tid der veldig mye endres.
Nå skal ikke jeg være altfor høy i hatten altså, for det er enda tre måneder igjen, og det er jo nå det begynner å dra seg til, med både ekstra kilo, større mage, vann i kroppen, hele den regla der. Men jeg er ihvertfall ferdig med seks måneder. Seks måneder som ikke på langt nær har vært så «ille» som jeg kanskje var redd for. Folk er forståelsesfulle, glade på mine vegne, samarbeidspartnere backer meg opp, kollegaer legger til rette så godt om mulig, og jeg selv tar mer hensyn til meg selv og den hvilen jeg trenger, som også er ganske fint?
Så dersom du kjenner på noe av det samme som jeg kanskje gjorde før jeg ble gravid.. det kan nok hende at du bekymrer deg unødig. Mange av oss er litt for flinke til å belyse de negative tingene, og ikke legge nok vekt på det positive. Javisst, jeg har hatt min andel av trøtthet, humørsvingninger og bekkenplager, men det er allikevel ikke det jeg velger å fokusere på. Og det burde ikke du heller, så godt det lar seg gjøre?
Sist, men ikke minst, to all my pregnant sisters out there (haha); Håper dere er flinke til å være rause med dere selv, rydde plass i timeplanen til å ligge rett ut på sofaen, spise det dere har lyst på, trene det dere har lyst på, pleie kroppen litt ekstra, pleie hodet litt ekstra.. og ikke minst, sette pris på den tiden dere er inne i akkurat nå.
Vips, så er den forbi, og det du trodde var helt jævlig, viser seg kanskje å bli noe av det du savner aller mest?
