TUSEN takk for tilbakemeldingene på gårsdagens innlegg om spørsmål rundt meg og mitt. Det kom inn noen her på bloggen, noen på Facebook og Instagram, og en hel haug på mail! Utrolig hyggelig med så mange fine ord, og ikke minst, kloke, oppegående spørsmål. Jeg kommer altså ikke til å svare dere direkte, med mindre det er noe helt spesielt, men heller fordele svarene utover i innlegg som kommer fremover. På den måten kan vi alle nyte godt av ditt fantastisk smarte spørsmål som vi alle mest sannsynlig kværner litt på.

• HER kan du sjekke ut innlegget der jeg oppfordrer dere til å sende meg spørsmål. Det er aldri for sent, så fyr lys om du sitter inne med noe.

SÅ, her følger det første spørsmålet, fra Emilie.. 

«Hei! Du er den mest inspirerende treningsbloggeren jeg leser, elsker å lese innleggene dine. Jeg lurer på hvor lang tid det har tatt både psykisk og fysisk å komme dit du er nå? Hvor lenge har du aktivt drevet med styrketrening? Jeg lurer også på om du er nødt til å trene hver dag.. gjør du det?»

Så, first thing first – hvor lang tid det har tatt meg å komme hit jeg er nå, både psykisk og fysisk – svarene på de to andre spørsmålene kommer i morgen, så du slipper å sitte her og lese i hele dag, hehe.

Det er jo litt vanskelig å svare på, da jeg ikke er helt sikker på hva du legger i spørsmålet. Men jeg kan jo si at om noen hadde spurt meg for, typ.. 10 år siden at jeg kom til å bli en «treningsblogger» som bøy på meg selv daglig på nettet, så hadde du nok fått en god dose nekt midt i fleisen, hehe.

Jeg vet ikke om vi hadde bloggere når jeg var 17 engang faktisk.

Men anyhow – når jeg var ung var jeg sjenert blant nye mennesker, hjemmekjær, skoleflink, forsiktig og en smule overvektig, for å kalle en spade for en spade. Så jeg ble ikke født mentalt robust da, for å si det sånn, hehe. Utviklingen min skjøt fart, både fysisk og mentalt, når pappaen min begynte å ta meg med på løpetur. Ikke bare fikk jeg bedre helse, men jeg viste meg selv at det gikk an. Sakte, men sikkert ble jeg i bedre form, og til slutt var jeg så motivert og kunnskapssøkende at jeg tok PT-utdannelse. Da ble det også mer system på treningen min, og sakte men sikkert ble jeg sterkere, i tillegg til løpeformen som allerede var på plass. Den fysiske formen ble i mitt hode virkelig god når jeg begynte på Crossfit Oslo for noen år siden – miljøet jeg ble en del av fikk meg til å legge meg litt mer i selen, og man tør å være råere når de man har rundt seg er råere enn råest, hehe. Nå i dag er jeg sterkere enn jeg noensinne har vært, men ikke med en allround så god form som jeg hadde når jeg drev mye med crossfit. Men det er også helt i tråd med målsettingene jeg har om dagen, så det var jeg forberedt på, hehe.

Dette med fysisk utvikling er en evig vei å gå, og det går litt i berg- og dalbane. Noen måneder og år er man supermotivert, trener masse og har en kropp deretter, mens andre uker, måneder og år legger man ikke ned fullt like mye innsats, av ulike grunner, og den fysiske prestasjonen og fysikken blir deretter. Helt naturlig, og noe jeg har lært meg å ta med en knusende ro – det er ganske deilig, og kanskje den utviklingen jeg setter pris på mest av alt.

Slutte å stresse, om dere skjønner. 

Jeg tror jeg også utviklet meg mentalt når jeg begynte å trene, og ble en bedre person ved å vise meg selv at jeg fikk det til. Da var jeg 17 da. I nyere tid kan jeg vel si at det skjedde mye når jeg hadde jobbet som journalist i ShapeUp noen år, og redaktøren foreslo at vi skulle starte opp en blogg som het PT-Pia.no, hehe. Jeg nektet lenge, og følte det var waaay out of my comfortzone, ei heller min plass. Men her sitter vi da, tre år etter, og jeg har det som plommen i egget. Det har absolutt ikke kommet gratis, det gjør det ikke enda, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vurdert å slutte med hele greia. Ikke fordi jeg ikke elsker det, men fordi… det krever litt guts å by på seg selv hver eneste dag. Å mene noe om både det ene og det andre, og samtidig vite at det mest sannsynlig er noen mennesker der ute som ikke digger det du driver med. Snarere det motsatte. Å lære meg å gi litt beng i dette har definitivt gjort meg mentalt sterkere. Nå står jeg bedre i det, men man kjenner jo fortsatt på det.

At jeg skal på cover på ShapeUp i januar for eksempel. Det gjør meg nervøs, hehe. «Her er jeg», liksom.

Kan jo ikke snakke om mental utvikling uten å nevne sertifiseringene mine i mental trening, og hvor langt det har tatt meg til å være den personen jeg er i dag. Det var.. fantastisk. Skummelt. Utfordrende. Filosofisk. Givende. Slitsomt. Hehe, en slags massiv sammensmeltning av følelser og tanker. Man lærer mye om seg selv! Når jeg tok kurset ble vi virkelig satt på prøve av foreleserne, og ble tvunget til å ta ansvar for vår egen prosess. En stor del av kurset gikk ut på å ta stilling til spørsmål som «hvem vil du være?», «hvorfor lever du det livet du gjør?», «hvor er du om 10 år?» og «hva er verdiene dine i livet?», som jo er avgjørende for å kunne føre gode, mentale prosesser med seg selv og andre. Siden da har jeg hatt med meg denne tankegangen, og jeg prøver å sørge for at tingene jeg gjør er i tråd med den jeg ønsker å være, og ikke minst bli. For å utvikle meg, få til endring og være noe annet om fem år enn den jeg er akkurat nå, så er jeg nødt til å ha det litt ubehagelig. Jeg er nødt til å gjøre ting jeg ikke kan, syns er noia, ikke liker, eller ting som er flaut… for å komme meg dit jeg vil.

Å like å holde foredrag har ikke kommet gratis for eksempel. Jeg angsta meg ihjel typ.. de første årene. Husker jeg ringte hjem og gråt første gangen jeg var i Dubai og skulle holde foredrag, fordi jeg var så nervøs (det må bli mellom oss, haha). Samtidig er det en så viktig del av det jeg ønsker å gjøre, nemlig å nå ut til folk, inspirere, motivere og møte de som liker det samme som meg, at jeg ikke kunne unngå det. Denne tankegangen, å velge å være ute av komfortsonen, tror jeg er en av de viktigste styrkene man kan ha om man snakker om mental robusthet, ihvertfall for oss vanlige mennesker, som er «idrettsutøvere i eget liv», hehe.

Så ja.. var dette svar godt nok? Milde måne, her kunne jeg skrevet i det uendelige, og det er jo ingen tvil om at hvert eneste ett av de 27 årene jeg har levd på denne jorda har bidratt til å gjøre meg til den jeg er. Men om jeg skal trekke frem noen ting, i ett eneste blogginnlegg, så er det dette, hehe. 

Altså.. denne lengden på blogginnlegg er langt utover hva som er tillatt, haha – stakkars dere som måtte lese alt dette. Jeg syns det var moro å skrive da, og forhåpentligvis gjør det slik at du som leser denne bloggen kan bli kjent med meg på en litt annen måte. Den jeg er i dag er jo absolutt et resultat av alt jeg har skrevet over her.

Tusen takk for spørsmålet ditt Emilie – resten av spørsmålet ditt gleder jeg meg til å svare på i morgen.