Hvor går grensen mellom sunn supermosjonist og treningsavhengig?

I ukas episode av Treningspodden, som jeg også viser frem i deler av nyeste vlogg (sjekk den ut her), snakker vi om treningsavhengighet, der vi har besøk av Torbjørn, som deler sin historie med nettopp treningsavhengighet.

Det hele begynte med at han delte et innlegg i en PT-gruppe på Facebook, som fikk stort engasjement, og mange satte pris på at noen satte ord på et såpass underkommunisert tema.

Og ja.. underkommunisert er det jo uten tvil, aller mest fordi det nok er veldig få som virkelig sliter med dette, og som faktisk ville fått en diagnose – i den grad det er en diagnose. Samtidig følte både jeg og Silje at det var viktig å ta opp, da vi tror at mange oss i «ShapeUp-verdenen», og andre supermosjonister, nok på et eller annet tidspunkt har kjent at det kan være vanskelig å skille mellom den ekte, gode motivasjonen til å ta seg en treningsøkt, og den hakket mer negativt drevne, «må ta meg en økt»-type motivasjonen. Selv er jeg ærlig på at jeg nok i noen år, spesielt når jeg studerte, bodde i Oslo og var nyutdannet PT, nok drev meg selv litt hardere enn det som var nødvendig på trening, fordi jeg ønsket å leve opp til en slags forventning og standard som jeg følte var satt for at jeg kunne leve opp til rollen som PT.

Nå i etterkant er det jo ganske tydelig at dette presset ikke kom fra noen andre enn meg selv, men det er det vanskelig å være klok på der og da.

Videre, om vi spoler enda lengre tilbake i tid, ble jeg på et tidspunkt sykmeldt fra jobben min (dette var etter videregående, når jeg hadde friår) fordi jeg var ekstremt sliten og følte jeg hadde gått på en smell. Trening var nok ikke utelukkende årsak til det, det var nok også en etterdønning av kyssesyken jeg hadde hatt tidligere, men det er jo ironisk at man tropper opp på legekontoret så sliten at man faktisk får en sykemelding, men allikevel har «klart» å trene tøff kondisjonstrening (spinning var livet) 4-7 ganger i uken allikevel.

Det vitner om en ulogisk tankegang knyttet til trening og overskudd i eget liv, og har lite å gjøre med rasjonell tankegang rundt treningsmengde, progresjon og resultater når det kommer til trening – mye var bra, mer var bedre. 

Nå i dag, om vi spoler noen år frem i tid, er ståa en ganske annen, både fordi jeg har lært ekstremt mye av feilene mine (mer er ikke nødvendigvis bedre), jeg har tilegnet meg mer kunnskap, og jeg har blitt eldre, og dermed tryggere. Jeg har ikke lenger noe behov for å se ut på en bestemt måte for å føle at jeg må passe inn i den ene eller den andre boksen, og følger min egen fasit når det kommer til hvordan jeg føler kroppen min og helsen min burde være. 

Når det er sagt er det jo liten tvil om at trening tar mye plass i livet mitt, og spør du en utenforstående, som ikke har det samme forholdet til trening, vil nok han eller hun kunne påstå at jeg har et slags avhengighetsforhold til trening – og det har jeg jo. Jeg blir tullerusk om jeg ikke får brukt kroppen, og det skal ikke mye til før jeg får mark i rumpa. Den lille, store forskjellen mellom «sunn og usunn» avhengighet ligger for meg i..

  1. Evnen til å tenke logisk rundt egen trening, og ikke ha problemer med å lytte til kroppen dersom den sier ifra at nok er nok. Dersom man sliter med en negativ form for treningsavhengighet vil man mest sannsynlig tvinge seg gjennom en blodhard økt, uavhengig av hvordan kroppen føles, kun fordi det står på programmet.
  2. Videre har jeg evnen til å forstå når trening kan og bør nedprioriteres. For eksempel om det kommer i veien for ting som er viktigere for meg og de jeg er glad i.
  3. Jeg har lært meg viktigheten av å tenke på totalbelastning. Jeg har blitt mye flinkere til å ta hensyn til den totalbelastningen som livet er, og skjønner faktorer som dårlig søvn, mye stress, tankevirksomhet, trøbbel på hjemmebane, etc, påvirker min restitusjonsevne, og dermed også hvor mye jeg kan trene.

Når det er sagt – trening står høyt på prioriteringslisten min, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Det er mitt valg. Jeg syns vi skal fortsette å være flinke til å backe hverandre opp når det kommer til å velge å prioritere oss selv og det å holde kroppen i form, da det er en enormt viktig og stor del av å ta vare på kropp og hode. Her kan mange bli mye flinkere, og for de fleste av oss er jo utfordringen å ta seg mer tid til trening – ikke mindre.

Samtidig kan kanskje de mest ihugga treningsfantastene bli flinkere til å virkelig se hverandre, og tørre å sette spørsmålstegn ved treningen, og ikke minst treningsmengden, som de rundt en legger ned. Om man har en kompis som ser mye sliten ut, sier han eller hun sover dårlig, er mye syk, sliter med humør, kjenner på vondter, ikke har fremgang.. så vitner dette kanskje om at ikke alt er som det skal? Jeg snakker av erfaring, og det nevner jo Torbjørn i episoden også, at det ikke alltid er like lett (nærmest umulig) å ta kontroll over eget hode, men at innspill fra andre gjør det lettere å sette seg selv og treningsmengde i perspektiv. Innerst inne har man jo gjerne en mistanke om at det man gjør rett og slett er for mye av det gode, men samtidig er det vanskelig å gjøre noe med det – spesielt når veldig mange rundt en kun fokuserer på hvor flink man er som trener x antall ganger i uken.

Da kan (begynnelsen på) redningen være en person som verifiserer den skepsisen man allerede har i sitt eget hode, og på den måten jobbe frem alternativer til måten du velger å gjøre ting på.

Dette er et av de tilfellene jeg tenker det er vanskelig å være sin egen PT, da det jo er eget hode og vilje som på sett og vis er problemet. For min del, i tillegg til tingene jeg har nevnt over, ble et samarbeid med en coach løsningen, som satte spørsmålstegn ved de sannhetene jeg opererte etter, og viste meg, svart på hvitt, hvor ulogisk det jeg holdt på meg faktisk var. Det lærte jeg masse av, og den kunnskapen bruker jeg enda. Man trenger ikke ty til en coach, men å få innspill utenifra tror jeg ihvertfall er lurt, om man kjenner at man er usikker på om den treningsmengden man legger ned er hensiktsmessig og nødvendig for å oppnå det de vil – i veldig mange tilfeller er den jo det stikk motsatte, og man trener seg selv dårligere.

Phu, jeg måtte bare få dette av hjertet, da både jeg og Silje logisk nok har tenkt mye på dette som et resultat av ukas episode. Tydelig at flere ble engasjert, da episoden har fått masse repostinger og oppmerksomhet i sosiale medier – det setter vi så stor pris på❤️

Livet er for kort til å ikke trene og bruke kroppen dere, men huska at treningen i seg selv ikke er målet, men heller godene man høster av den. Bevegelse, aktivitet, styrke, kondisjon og god form skal være et verktøy for å leve livet og ha det bra – det er målet.

Flere
Artikkler