Til deg som hakker på kroppen din hver eneste dag

I går tok jeg meg i å gjøre noe jeg sjeldent gjør lenger.

Jeg «hakket» på kroppen min, som jeg pleier å kalle det. Det kom nok som et resultat av at helgen besto av mye god mat og drikke, og jeg tror jeg må ha reagert på et eller annet når jeg spiste sjømat på lørdagskvelden. Poenget i dette innlegget er egentlig ikke hva som gir den dårlige følelsen, men heller det at det negative selvsnakket dukket opp i det hele tatt. Jeg våknet ihvertfall som en oppblåsbar dukke (huff, haha), og kjæresten min ble oppriktig sjokkert når han så meg. Før han så meg, og jeg ropte opp til han at jeg så helt sjuk ut, var han sånn «haha, nei, kan ikke være så ille», men så så han meg, og da bare.. «oi», haha.

Det gikk fort over altså, ihvertfall i ansiktet, men ja, det har vært en kosete helg da, for å si det sånn. Og det elsker jeg. Jeg ville aldri vært foruten, og det glir glatt inn i filosofien min om å trene mye, spise mye – det er sånn jeg vil leve livet mitt ? Når det er sagt, vi har alle de svake øyeblikkene hvor vi har kost oss mer enn vi vanligvis pleier, får ei litta knekk, og føler at alt er «forgjeves». Man føler at man ser ut som en hvalross uansett hva man gjør, og man får lyst til å gå fullstendig f i alt som heter trening og kosthold. Jeg tok meg selv i å bli i dårlig humør fordi jeg følte meg som Michelin-mannen, og jeg var på nippet til å ta det utover de rundt meg.

Bildene er fra Thailand for et halvt år siden, men kroppen min har ikke endret seg nevneverdig siden den gang, og ihvertfall ikke i løpet av en liten helg – syns du jeg ser ut som Michelin-mannen kanskje? Dumt spørsmål tenker du kanskje nå, men jeg er sikker på at jeg syns det hadde vært et like dumt spørsmål om du luftet dine egne negative (forhåpentligvis forbigående) tanker og kritikk mot din egen kropp❤

Etter mange år med et negativt kroppsbilde (og en negativ, indre dialog rundt egen kropp) har jeg lært meg selv å ta meg i det når den indre skravlegåsa begynner å ta over topplokket. Den har nemlig en egen evne til å ta meg med heelt ned i dragsuget om jeg ikke gjør det. Og da tenker jeg på de av oss som kanskje ikke tar seg selv i det – som dag ut og dag inn snakker kroppen sin nedenom og hjem, basert på hvordan den ser ut, eller egentlig, hvordan de selv føler at den ser ut. På mange måter er det selve definisjonen på å la følelser ta kontroll over tanker, og mest sannsynlig også valg og handlinger.

Det er nok en av de viktigste grunnene til at jeg brenner for at vi, spesielt jenter, skal bli råere på å distansere oss litt fra kroppen, hvordan den presterer og hvordan den ser ut. Når jeg kjenner den negative tankegangen begynne å ta over gjør jeg alltid følgende..

  • Ser meg selv i et fugleperspektiv, og prøver å minne meg selv på hvor ubetydelig det jeg stresser over og tenker på egentlig er.
  • Ser tilbake i tid, og tenker på mine vaner og rutiner på kosthold, sånn generelt sett. I 10 av 10 tilfeller er jeg stolt av valgene jeg tar, og den stolte følelsen motiverer meg alltid. Den gjør meg glad.
  • Minner meg selv på alle jeg er glad i, og at de er glad i meg. Denne høres jo litt nørd ut, men serr, det minner en på hvorfor folk egentlig er glad i deg – det har ingenting med kroppen din å gjøre.
  • Prøver å tenke hva jeg ville sagt til bestevenninna mi, om hun delte tilsvarende tanker med meg – hva ville jeg svart? Så svarer jeg det til meg selv.

Avslutningsvis tror jeg det er viktig at vi treningsjenter er gode på å minne oss selv på at livet er så mye mer enn trening, spesielt i de fine sommerdagene vi har nå. 

Innimellom har vi godt av å la oss inspirere av livsnyterene rundt oss, og minne oss selv på at ting er ikke så forbanna farlig. Du lever én gang, og ja, å nå nye mål, skape fremgang, bli sterkere og en bedre utgave av deg selv, det er viktig – men med mindre du har et mål som trumfer alt annet, selv livet i seg selv.. så er det sunt å løsne litt på snippen innimellom.

Jeg gjør ihvertfall det – og selv om det får meg til å føle meg som Michelin-mannen fra tid til annen, så betyr ikke det at jeg er Michelin-mannen (…). Vi må lære oss å skille kropp og følelser, og minne oss selv på at både du og jeg er så mye mer enn kroppen vår. Kroppen er et verktøy du trenger for å leve livet best mulig – ikke motsatt. Og hvis det verktøyet er både skadefritt og velfungerende, så er det grunn nok i seg selv til å være både takknemlig og stolt.

Husk det?

 

Flere
Artikkler