I ukas episode av Treningspodden kommer jeg og Silje tilfeldigvis inn på dette med å være flink, og at vi er inne i en periode der vi, nettopp, føler oss flinke, og vi slår et slag for å tørre å si det høyt. Vi er jo tidvis kanskje litt for flinke til å unnskylde det vi får til, men i denne episoden glimter vi altså til med det motsatte, haha.

En av tingene jeg tar opp er dette med at jeg deler min egen trening i sosiale medier, spesielt nå som jeg er gravid. Som dere vet har jeg både hatt mulighet til og klart å holde treningen ved like, og hatt 4-6 økter i uken siden uke 1 – akkurat som før jeg ble gravid, egentlig. Treningen min har absolutt blitt tilpasset og moderert etterhvert som jeg har kommet utover i svangerskapet, selv om det ikke nødvendigvis er så synlig for alle andre gjennom Instagram. Samtidig har jeg blitt positivt overrasket over hvor bra det føles ut å trene som jeg gjør. Medium tunge knebøy og markløft kjennes fortsatt bra ut, og det samme gjør et begrenset antall chins – nå gjør jeg 5 reps x 4-5 sett et par ganger i uken, noe som i stor grad bidrar til vedlikehold av styrken min i overkroppen. Push ups gjør jeg til en step eller liknende, for å minske trykket på kjernen, og mageøvelser har blitt begrenset til stående varianter som gjør det enklere å få kontakt med «korsettet», til tross for å ha en basketball på magen, hehe.

Jeg kuttet tidlig ut løping og alle slags ettbeins- og utfallsvarianter, samt det meste av trening der jeg ikke har kontroll selv – typ Barrys Bootcamp, presseeventer med trening jeg ikke visste hva innebar, osv. Hopp og sprett kuttet jeg ut cirka midtveis i svangerskapet, og rundt 6 måneder sa jeg adjø til burpees og double unders. Hverdagsaktiviteten min har blitt kraftig nedjustert som et resultat av at «rusling» er noe av det som har provosert bekkenet mest. Gåturer i skog og mark har jeg også måttet kutte ut i stadig større grad, og nå dropper jeg det helt. Det eneste jeg gjør av trening er altså økter som dere ser på Instagrammen min, som i stor grad hjelper meg til å 1) holde fysikken i gang, 2) fortsette å styrke kroppen selv om bevegelsesutvalget er begrenset og 3) holder meg mentalt tilfreds.

Jeg håper og tror jo at det oppleves som inspirerende for de fleste, spesielt de som er gravide selv, eller tenker på å bli det, å se hvordan jeg løser dette med trening og preggersliv. Jeg ante ikke hva som ventet meg før jeg ble gravid, og var redd for å bli, typ, invalid fra den dagen testen viste positivt. Slik er det dessverre for noen, og det er umulig å forutse eller sammenlikne graviditeter, men jeg håper jeg går frem som et eksempel på at det ikke er noe i veien for å fortsette å trene dersom man har en frisk kropp i en frisk graviditet. Tvert imot, det vil styrke deg både fysisk og mentalt. Samtidig er det ikke noe lettere å trene enn det er ellers, snarere tvert imot, og det er blant annet her jeg kanskje har grunn til å være stolt av meg selv. Jeg har ikke på noe tidspunkt brukt graviditeten som en unnskyldning for å droppe trening – javisst, en økt her og der som et resultat av at man lytter til kroppen, slik skal det jo være, men i det store og det hele har jeg vært flink til å være ærlig med meg selv i prosessen, og ikke undervurdere meg selv, til tross for graviditeten. Jeg føler meg alltid så sykt bra etter en økt – fysisk sliten, ja, men alltid mentalt sterkere og med hakket med selvtillit og glede enn før jeg gjennomførte.

Kort oppsummert har jeg klart å være tro mot filosofien min om å være min egen PT, også i disse gravid-omstendigheter, og det er kult å tenke på. 

Poenget her? Kan jeg, kan du!

Og det kunne jeg ønske jeg kunne skrike ut på hver eneste Instapost jeg legger ut. Jeg mener ikke at alle kan kjøre tunge markløft og chins i slutten av svangerskapet sitt, og på ingen måte trene likt som meg, men du kan fortsette å gjøre noe, innenfor de rammene du hadde for deg selv før graviditeten (sett at du ikke sliter med helseplager). Og hvis du «tar imot» innholdet mitt på den måten så håper jeg at jeg kan inspirere, fremfor å irritere. Det er ikke noe spesielt med meg, mine økter eller det jeg gjør – jeg er bare en som velger å gjøre det. Og det valget kan alle ta for seg selv, gravid eller ei.

Haha, ikke alle økter har vært like lystbetonte, for å sirre´sånn. 

Avslutningsvis, bare å si ifra om du er uenig, så tror jeg at de som lar seg irritere på sett og vis gjør det fordi de ikke er tilfredse med måten de selv gjør ting på, og dermed blir frustrerte og lettere irriterte over å se noen gjøre noe de kanskje kunne tenkt seg å være i nærheten av selv. Så har du de andre, som enten lar seg inspirere og får en sånn «woho, nå skal jeg ihvertfall på trening i dag»-følelse.. også har du de som bare scroller galant forbi, uten å bry seg særlig mye den ene eller den andre veien?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget, for jeg er ganske sikker på at de som lar seg irritere ikke kommer så langt som å lese dette innlegget uansett, og det er heller ikke de jeg lager innhold for – jeg lager innhold for deg som faktisk leser dette, og som forhåpentligvis blir motivert av å følge med på hvordan jeg løser ting. La det være en motivasjon i din egen hverdag, og husk på at hvis jeg kan, så kan du også – hvis du velger å gjøre det!

Det var dagens dype, hehe. Sorry hvis det ble litt mye babling på en helt vanlig tirsdag. I dag startet dagen med morgenjobbings og en snack før jeg trente rundt 10. Underveis i økta rant det inn med avlysninger fra PT-kunder, så jeg som egentlig skulle til Oslo endte til slutt opp med å ha hele dagen til rådighet her hjemme. Alle hull i kalenderen kommer godt med som gravid, hehe. Resten av dagen tilbringer jeg med litt mer jobbings, men aller mest avslapning – det har vært noen intense jobbdager, så det kjenner jeg at er på høy tid?

I dag gikk jeg inn i uke 36 forresten, og termin nærmer seg med stormskritt – på tide med en gravidupdate kom jeg på nå.. stay tuned!

Håper du har det bra?