Jeg er alltid redd

I går hadde jeg fotoshoot til boken min, som etter planen skal være klar til førsalg i desember, og sånn skikkelig i januar. Shit is getting real dag for dag, og selv om jeg mest av alt syns det er supergøy, så er jeg selvfølgelig også.. redd.

Man er alltid litt redd.

Redd for at ingen skal kjøpe den, redd for at ingen skal like den, redd for at noen skal komme med kritikk mot innholdet, redd for at noe skal bli feiltolket, redd for at bildene ikke blir gode nok, redd for.. ja. Det er mye å være redd for.

Dette er den samme frykten/nervøsiteten som kommer før jeg skal gjøre noe som helst nytt – jeg husker følelsen så ubeskrivelig godt fra alle utfordringer jeg har satt meg selv i de siste årene. Min første tid som reporter i ShapeUp, første gang jeg organiserte en jubileumsfest for magasinet på eget insj, når jeg startet ShapeUp sin Instagramkonto, når jeg lot meg overtale til å starte opp en blogg, når jeg sa opp jobben min for å satse på en sporty nysatsning, når jeg senere sa opp den jobben for å satse på meg selv, når jeg gjennomførte sertifisering i mental trening med tilhørende mental challenges, når jeg deltok i min første CrossFit-konkurranse, når jeg holdt mitt første foredrag, når jeg deltok i mitt første hinderløp.. det har blitt noen skumle situasjoner og perioder opp igjennom?

Alle disse tingene har vært skummelt av ulike grunner, men mest av alt fordi jeg gjør noe nytt. Ut av komfortsonen, og den tryggheten vi alle er så glad i. Med tiden har det blitt en viktig verdi for meg å hele tiden gjøre noe som skremmer meg litt, spesielt nå som jeg kun har meg selv å tenke på, noe som også er mye av motivasjonen til at jeg gjør som jeg gjør. I tillegg til et grunnleggende mål om å skape noe, samt inspirere andre til å tørre å prøve å bruke livet sitt på å bli den beste versjonen av seg selv.

Det var aldri noen som ba meg skrive bok, satte krav og pushet meg til å gjøre det – dette er all me, som velger å drive prosjektet frem fordi det er noe jeg har visst at jeg skal gjøre. Jeg har bare ikke turt. Før nå. Heldigvis trodde Egmont på ideen, som gjør at jeg kan gjøre drøm til virkelighet? Men altså.. det er jo fortsatt dritskummelt.

Målet med dette innlegget er ikke å skryte – tvert imot. Jeg tror veldig mange kan få til langt mer enn de tror, bare man også innstiller seg på at det fordrer å bli glad i å ha det ubehagelig. Og det er en ferdighet som er hakket vassere enn man kanskje tror. Videre krever det selvdisiplin over tid, og en evne til å finne glede og motivasjon i belønningen som ligger langt der fremme, fremfor akkurat her og nå.

Akkurat det er jo overførbart til alle andre arenaer i livet – også trening. Det finnes ingen snarveier til de tingene som virkelig betyr noe – stolthet over en selv og tro på egne evner lommer ikke av å lese treningsmagasiner og se på Bertrand på TV. Det kommer av å gjøre jobben som skal til – over tid.

Phu.. hvor kom det fra? Tror jeg hadde et behov for å skrive av meg noen av de skumle følelsene, for å rydde plass til de gode. De er det heldigvis flest av?

Nå er jeg på toget på vei til Oslo, der et møte hos Egmont, PT-timer og jobbings med helgens foredrag venter. Håper du har en god torsdag – kjæresten min har vært borte siden søndag og i dag kommer han endelig hjem – lykke på jord ?

Flere
Artikkler