I dag gjestet Malin Nesvoll God Morgen Norge, i et innslag om dette med buksestørrelser i butikkene.
Innslaget var basert på en YouTube-video hun publiserte på kanalen sin for en drøy uke siden. Den kan du sjekke ut her. Jeg digger Malin, jeg digger innslaget, jeg digger budskapet, og ikke minst digger jeg at noen tar et oppgjør med klesbutikkene og markedskreftene som i stor grad påvirker hvordan vi ser på og har det med oss selv, enten vi vil det eller ikke. Så mye som 50% av norske, unge jenter føler seg for tjukke i dagens samfunn, og ifølge denne NRK-saken vil hver tiende kvinne under 30 år forandre én eller flere deler av kroppen kosmetisk.
Og hvor sjukt irriterende er det ikke å gå på det du tror er en helt vanlig butikk, plukke med deg din vanlige størrelse i den buksa du digger, for så å finne ut at du må gå opp, typ.. tre størrelser??
Har hatt noen økter i prøverommet sjæl jeg – ikke alltid like moro, haha.
På grunn av disse tingene, og en trillion andre ting, trenger vi absolutt stemmer som fronter den vanlige, fantastiske kroppen som kommer i alle farger, former og fasonger. Å akseptere seg selv er ikke bare viktig for den mentale helsa, men også som et utgangspunkt for å gjøre en eventuell endring, dersom det er ønskelig.
Allikevel føler jeg budskapet mangler noen nyanser.
Vi vet at ikke bare Norge, men hele verden, blir stadig tyngre, og siden 80-tallet har gjennomsnittsvekta i befolkningen økt i nesten alle land i verden. I underkant av 1 av 7 gutter og 1 av seks jenter i åtteårsalderen er overvektige eller har fedme, og selv om utviklingen har stabilisert seg noe kan vi fortsatt slå fast at den såkalte «normalen» for hva vi anser som en normalvektig kropp, har endret seg for de fleste av oss. Type matvarer har endret seg, porsjonene har endret seg, hverdagsaktiviteten har endret seg, og dermed har også kroppskomposisjonen vår endret seg. Mange av oss blir større og større for hver dag som går, noe som i og for seg ikke er noe problem – det er mange som går på gymmet daglig som også blir større og større for hver dag som går, men da av helt andre grunner.
Problemet er den påvirkningen dette har på helsen, livskvaliteten og nettopp – «normalen».
Sakte, men sikkert vil folkehelsenormalen kunne utvikle seg til å bli dysfunksjonelle kropper, preget av livsstilssykdommer, vondter, mental ubalanse og uheldig kroppskomposisjon (som er et fint ord for lite muskler, mye fett). Sakte, men sikkert innbiller vi oss at dette er en utvikling som «bare skjer», et hendelsesforløp som er utenfor vår egen kontroll – slik er det ikke.
Det er selvfølgelig helsesituasjoner og sykdommer vi ikke kan gjøre noe med, men det er søren meg mange vi kan gjøre noe med også!
Overspising, manglende fysisk aktivitet, røyking, snus, overdrevent alkoholinntak og stress er sentrale årsaksfaktorer for å få livsstilssykdommer senere i liver, og da sier det seg selv at forebygging er det store nøkkelordet. Med bevegelse over tid og masse næringsrik mat, forebygger man automatisk hel haug av sykdommer og uheldige helsetilstander mange av oss lider av, eller vil komme til å lide av, i fremtiden. Eksempelvis hjerteinfarkt og angina, hjerneslag, høyt blodtrykk, visse typer kreft, type 2-diabetes, KOLS, benskjørhet, depresjon, medikamentmisbruk, overvekt, artrose ++.
Så ja.. at vår oppfattelse av hva som er «normalt» endrer seg, får konsekvenser som er langt større enn at vi ikke finner bukser når vi går i kjedebutikkene.
Når det er sagt opplever jeg at denne.. «godta kroppen din som den er»-mentaliteten tidvis kan gå akkurat litt for langt, da det bidrar til å pushe grensene når det kommer til hva som faktisk er bra og sunt for din egen kropp og helse, samt folkehelsa i et helhetsperspektiv. Hva som burde være normalen skal ikke jeg uttale meg om, da jeg virkelig mener at normalen vi forholder oss til bør omfavne alle farger, former og fasonger – men jeg syns samtidig vi alle burde ta en fot i bakken og spørre oss selv om vi virkelig gjør det som trengs for å holde kroppen sunn, frisk og velfungerende over tid, før vi roper altfor høyt om hvilke vrangforestillinger om normalen som finnes der ute.
Og hei – så lenge du kan krysse av på at du fyller hverdagen din med hverdagsaktivitet og trening du trives med, næringsrik mat i alle sjargonger, bra med vann, søvn og generell tilfredshet, så syns ihvertfall jeg du fortjener en stor klapp på skulderen, og en stor takk – takk for at du bidrar til å opprettholde den normalen vi alle burde forholde oss til. Syns jeg da.
Buksediskusjonen skal ikke jeg legge meg noe ytterligere oppi, da jeg hater å shoppe bukser selv, og har tatt et bevisst valg om å bekle meg i treningstights i 99,9% av hverdagen ?
Hva tenker du om denne diskusjonen? Er jeg helt yrkesskada i måten jeg tenker på her??
Kilder (som ligger som lenker i teksten):
