Dette innlegget er kanskje på siden av det jeg vanligvis skriver om. Samtidig så viktig at det ikke er på siden av noe som helst.
Oktober-måned er farget av rosa sløyfer. Vi gjør alle det vi kan for å støtte oppunder det viktige budskapet som fremmes. Jeg antar at dette er mitt forsøk på å.. utgjøre en forskjell? Utgjøre en forskjell der det virkelig betyr noe, og krysse fingrene for at hver enkelt av dere skjønner viktigheten av din egen mulighet til å hjelpe. Enten du lar dette innlegget, Det Nye sin #sjekkdeg-kampanje, Thea Steen eller Rosa Sløyfe-løpet, snakke til deg…
Gjør ihvertfall noe.
For 6 år siden gikk jeg på videregående. Mitt største «problem» var om hvorvidt vi klarte å samle inn nok penger til russebuss, hvem som var alene og kunne ha vorspiel den kommende helgen, om jeg skulle kjøpe den nye olabukse på Carlings eller ei, og om hvorvidt jeg hadde lest nok til eksamen på tirsdag. Enkle greier. For min del, som med resten av vennegjengen, var vi kanskje så opphengt i våre egne, banale problemstillinger, at vi ikke tenkte nevneverdig mye over at vi hadde frafall på russebussen. Og alvoret av det. For oss var det jo nettopp det – frafall på russebussen.
For denne jenta var det noe ganske annet.
Janicke gikk i klassen min, og var en kjær del av vennegjengen vår. Plutselig en dag forsvant hun fra sin faste plass, og kom ikke tilbake igjen. Etter mye om og men fikk vi vite at hun hadde fått ME. Nå, seks år senere, vet vi at hun også har blitt rammet av alvorlig livmorhalskreft.
I skrivende stund jobber jeg som helsejournalist, blogger, samt fysisk og mental trener. Mine største «problemer» i dag er enkle, banale ting, sammenliknet med kreftens alvor og kontraster. Jeg bekymrer meg for ting som om… jeg har nok tid til å være med de jeg er glad i. Om jeg gjør en god nok jobb. Om uttalelsen jeg gav i en artikkel var 120% riktig, og om hvorvidt jeg får tid til å trene den siste styrketreningsøkten min i løpet av en travel uke.
Janickes, og familiens, problemstillinger derimot, går på liv og død. Vil behandlingen i Tyskland knekke kreften? Vil kroppens immunforsvar tåle støyten, og spille på hennes lag? Vil hun noensinne feire jul med familien igjen?
Og ikke minst.. vil det være nok penger til å betale for behandlingen som gir henne liv?
Gi det et lite minutt, og se for deg en dag der du selv må deale med tanker som enhver kreftrammet gjør.
Vil vi klare å samle inn nok penger til behandlingen? Vil jeg dø fordi det ikke finnes nok penger til min sak? Vil kreften få spise meg opp innvendig fordi.. nok mennesker ikke «Vippset»? Vil broren min leve livet sitt videre uten meg? Skal jeg forsvinne nå, fra hverdagen, livet, alt, fordi jeg.. sjekket meg for sent? Skal kreftbehandlingen som redde meg bli stoppet, kun fordi vi ikke kan flytte nok tall fra en konto til en annen? Er jeg ferdig med livet mitt nå..?
Er livet ferdig med meg?
Familien til Janicke har startet en innsamlingsaksjon som har til hensikt å samle inn penger for å holde Janicke i live. Fordi Norge kun tilbyr henne livsforlengende behandlinger har de reist til Tyskland, som tilbyr en behandling med lovende prognoser for hennes tilfelle. Dermed er mitt lille bidrag å støtte oppunder denne aksjonen, og oppfordre så mange som mulig av dere til å bidra til Janickes situasjon.
- Les mer om Janicke og familiens økonomiske situasjon HER.
For å hjelpe kan du overføre ønsket sum til kontonummer 1503 664 2979, eller bruke Vipps med nummer 25739.
Vi er alle berørt av kreft på en eller annen måte. La oss da også gjøre det vi kan, på en eller annen måte. Min dypeste medfølelse og tanker går til kjære Janicke og hennes familie, men også alle dere andre der ute som er rammet av kreftens alvor.
