Livet gir, og livet tar

Nå er det ikke lenge igjen til jula er over oss, gitt. Jeg har ikke sånn veeldig julestemning i år skal jeg innrømme. Jeg vet hvorfor, da.

Delvis fordi permisjon og barsel flyter over i julefri, men kanskje aller mest vi mistet vår kjære mossa, altså bestefaren min, fredag kveld.

Han var 96 år gammel, med et langt og sprekt liv bak seg, men det gjør det jo ikke noe mindre trist av den grunn.. så det er noen merkelige dager, sammensurium av følelser, der jeg kjenner på uendelig lykke og glede over mini, litt barselfeels her og der, og da bortgangen av verdens beste morfar, altså mossa for oss i familien. Det er han jeg har gått for når jeg har gått det årlige skirennet her i Drammen, Hauern (som han selv gikk over 30 ganger?), og han som har dukket opp i vloggen min et par ganger.

Huff, ord om sånt som dette er alltid både rart og trist å skrive. Samtidig føler jeg min mossa fortjener å bli minnet på alle måter han kan.

Han var så mye for så mange, og han vil være med oss i all evig tid. Jeg avslutter innlegget på samme måte han alltid avsluttet enhver familiesamling, tilsetning og feiring, med et dikt som minner meg om han og alt han var, og oss alle om verdien av livet her og nå – i morgen kan det være for sent.

 

Det vi forsømte

Det var ikke det du gjorde,

men det du ikke fikk gjort

som ligger deg tungt på hjertet

ved kveld når solen går bort.

 

Det lille besøk du glemte,

det brev som du ikke skrev.

De blomster du ikke sendte,

til bitre minner blev.

 

Husk livet er altfor hastig,

og altfor alvorlig ment.

Vi må ikke glemme hverandre,

snart kan det være for sent.

 

Det er ikke det som vi gjorde,

men det som vi aldri fikk gjort,

som volder oss bitter smerte,

mens dagen glir bort.

 

Hvil i fred, mossa min, Erik Andreas Eriksen – takk for alt du var, og vil fortsette å være for oss ❤️

Flere
Artikkler