Det er umulig å ikke ha fått med seg stormen i ikke bare Norge, men verden, de siste dagene. Jeg er i sjokk over hvor sjukt hele opplegget er, og vet dere, ganske flau over hvor uvitende jeg selv er.

Eller, har vært.

Rasisme har vært og er ikke-eksisterende i min hverdag, noe som åpenbart har gjort meg såpass blåøyd at jeg i mitt stille sinn har tenkt at de scenarione vi ser i serier på Netflix og filmer fra «før i tiden» ikke eksisterer lenger.

Vel, det kunne jo ikke vært mer feil.

Både jeg og sikkert veldig mange andre har fått slengt i fleisen de siste dagene, hvordan ståa i verden faktisk er, for så mange, mange mennesker. Jeg skal bruke tiden fremover til å sette meg enda bedre inn i situasjonen, og som Silje snakker om i mandagens episode av podd, gå i meg selv og mine nærmeste og tørre å spørre hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å påvirke eventuelle rasistiske og diskriminerende holdninger i hverdagen rundt oss.

Det er ikke verken en god unnskyldning eller forklaring at man ikke blir påvirket av det selv i hverdagen, spesielt ikke i dagens samfunn, der landegrenser blir vasket ut i takt med at digitalisering og sosiale medier vokser.

Alle har et ansvar.

Ikke fikk jeg lagt ut det sorte bildet på tirsdag heller, og følte meg som verdens verste menneske når tirsdag ble til onsdag. Jørgine som den grepa dama hun er fikk meg til å føle meg bedre med dette innlegget, og jeg kunne ikke vært mer enig. Det handler jo tross alt ikke om hvem som skriker høyest, men at vi alle velger å være vårt ansvar bevisst og tar stilling til den uretten som tydeligvis enda finnes, både i USA, men også i alle andre deler av verden – inkludert Norge, som jo har blitt belyst i media de siste dagene.

En advarsel mot likegyldighet har vel aldri passet bedre; du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.

Dette vet du jo sikkert, men hvis ikke; les mer om Georg Floyd her, og bli med i Amnesty sin underskriftskampanje. Vi får ikke endret verden fra den vesle, rike velstandstoppen vi bor på, men det lille vi kan gjøre, det burde vi søren meg sørge for.

Usj. Godt å lufte min egen uvitenhet, om ikke annet.

Fredagskvelden startet med at jeg postet et bilde i feed om meg selv i et magasin, som jeg raskt slettet når jeg så alle stories fra protestene i Oslo. Det bare føltes så. sjukt. uviktig. Samtidig er jeg ikke den som egner seg til å skrike høyest om sakens kjerne, og er det noe som gir meg uggen i luggen så er det falskt engasjement. Men, et valg om å velge bort uvitenhet er det minste både jeg og du kan gjøre – så stoler vi på at summen av alles stemmer, høye og lave, utgjør en forskjell.

En veldig viktig forskjell.