Når redigerte bilder blir virkeligheten du lever i

I dag, og egentlig på hele denne turen, har jeg fått lov til å dyrke innholdsskaperen i meg. Min hovedoppgave har vært å knipse bilder, lage video, skrive tekst og fange øyeblikk, fremfor ting jeg vanligvis gjør når jeg selv arrangerer treningsreiser. Det har vært skikkelig moro å leke seg med blant annet bildeknipsing og redigering. Samtidig skremmer det meg litt at jeg syns det er så moro, og at dette er en så stor del av hverdagen til veldig, veldig mange av oss.

Enten man knipser, skaper og forteller, eller mottar, tolker og «liker».

I dagens samfunn gjør vel egentlig vi alle begge deler.. 

For av alle disse trillion bildene som knipses, spesielt når man har en plan, en slags shoot, så er det kun noen få av de man tar med videre. Deretter starter etterarbeidet, som for noen ikke bare er noe man gjør på jobbtur i Thailand, men som er en daglig geskjeft. Etterarbeidet skal skape det perfekte bildet. Sannheten i bildet kan fort bli irrelevant, da det er følelsen bildet skal vekke, det du som mottaker skal føle, og deretter mene og «like», som er viktig. Så kanskje man kan si at det i dagens mediaverden ikke så mye er teksten som lyver til oss.. tekst er som regel tydelig, konkret og gjennomsiktig, ihvertfall slik jeg kjenner den.

Bilder er det stikk motsatte.

Basert på hva du ser, ikke hva bildet egentlig var, så er det opp til deg og din egen hjerne å lese et budskap ut i fra det redigerte bildet du blir utsatt for. Det budskapet er det personen som publiserer bildet som bestemmer over. Jeg som fotograf og avsender kan pynte, fikse, redigere og endre så mye jeg vil jeg, på en sannhet som du aldri vil kjenne til. Og det kan få deg til å ha det kjipt – uten at du vet det selv.

Jeg kan publisere et perfekt bilde fra stranda jeg, med bølgeskvulp, saltvannshår og strålende sol, uten å fortelle deg at det kom en regnskur noen minutter etterpå. Jeg kan publisere et «in-action» treningsbilde, med smilende svetteperler og beinmuskulatur i spenn, uten å fortelle deg at jeg slettet de 50 andre, der cellulittene danser ivrig rundt den hakket for korte treningsshortsen på de vinterbleika beina (som seg hør og bør – #nordmennijanuar).

Etter å ha jobbet litt med foto igjen denne uka har jeg altså blitt minnet på i hvor stor grad man kan velge hvilken historie man vil skape om seg selv, uavhengig av den faktiske, virkelige verdenen. Nettopp det ligger jo i definisjonen av fotografering, at man skal fortelle en historie. Men av og til må jeg minne meg selv på at ulike mennesker har ulike motiver, og for mange er den uredigerte og ufiltrerte ufiltrerte sannheten ganske uinteressant. Verken du eller jeg kan påvirke noen andre enn oss selv, og nettopp derfor håper jeg dette innlegget kan minne deg på å holde både bein og topplokk godt planta på jorda, spesielt de dagene du kjenner at Instagram har litt ekstra lang pinoccio-nese.

Sosiale medier er fantastisk, inspirerende, motiverende og engasjerende. Men det kan også være ødeleggende og destruktivt, om du ikke passer på å skille mellom klinten og hveten, virkelighet og fantasi. For det er nettopp det sosiale medier er – en fantasiverden. Den fantasiverdenen består av historiefortellere.

.. og de historiefortellerene er sabla gode på det de driver med – ikke glem det. 

Flere
Artikler