Mitt første skirenn – motløshet, mestring og meningsfull melkesyre

Okei, DA, mine venner, er det tid for en liten update på dagens.. renn, hehe. Den blir kort, vel og merke, da jeg fortsatt er så sliten at jeg kjenner melkesyra pumpe under øyelokkene, armene kjennes ut som ihjelkokt spaghetti, og rumpa har blitt kjørt over en lastebil. Opptil flere ganger.

image

Oppe og nikket, bright and early i dag tidlig klokken 06.30.

Jeg gikk hardt ut på snap fra morgenen av, og hadde egentlig planer om å snappe meg igjennom hele moroa. Men så viste det seg at det ikke var dekning der vi gikk, så da utgikk snapmoroa ganske kjapt. Egentlig like greit, da jeg sikkert hadde godt av å ta meg en time out med me, myself and I.

image

Snille karer fra Bjørn Myhre Sport smurte skiene mine før start. Skakke`stå på utstyret!

image

Været i dag var ikke mye å skryte av -jeg gikk stort sett i pissregn fra start til slutt. Sorry det ekle ordet, men det er rett og slett det som beskriver det best, haha. 

image

Her er jeg forventningsfull og ganske happy før start, og sniker til meg en selfie mens alle andre drev med rutinert langrennsoppvarming, hehe. Etterhvert hoppet jeg riktignok litt opp og ned, sånn for å gli inn i mengden.

image

… og her er jeg på startstreken.

Klokka viste 09.45, og på slaget 09.50 var min gruppe i gang – cirka 60 stk gikk samtidig, så her var det kamp om sporet. Og fra dette klokkeslettet dere, så var jeg på farta i sporet i hele 3 og en halv time!

Tre og en halv time!

Jeg skal fortelle mer om selve opplevelsen, og ikke minst følelsen av å komme i mål, ved en senere anledning, men sånn kort fortalt kan jeg si at det hele var et sammensurium av oppstemthet, spenning og nervøsitet på start, full av futt den første timen, noe dalende på time nummer to, og en kamp om livet på time nummer tre.. asså, 4,2 mil på ski, det er ikke barnemat ass. Skal ærlig innrømme at jeg tenkte, når jeg gikk der.. hvorfor? Hvorfor går man så fort som mulig, frivillig, på to stålpinner, i pissregn, i nesten FIRE timer?!

image

Var ikke akkurat noe pysetempo jeg hadde, ihvertfall ikke for min langrennskropp. Rolige to timer og førti minutter i sone fem, haha. 

Svaret ligger i følelsen man får når man får kravlet seg over målstreken ass. For DET, er søren meg en fantastisk følelse. Det hele virker så meningsløst, men samtidig sitter jeg igjen med en følelse av at sånne ting er noe av det mest meningsfylte man kan gjøre. Stay tuned for mer filosofering rundt dette, haha.

Måtte bare stikke innom og gi dere en liten update. Det kommer mer, så kan flere av dere lære av min opplevelse, og forhåpentligvis joine et skirenn selv også 😀 Nå kaller mer sofasliting og (velfortjent) sjokkis, før en ekstremt spennende uke venter i morgen. Jeg skal nemlig begi meg ut på level 2-sertifisering i mental trening, og OI, som jeg gleder meg. Spørs nok om ikke trening og matglede blir nedprioritert her på bloggen denne uken, til fordel for mental trening-input og refleksjoner som vi alle kan dra nytte av.

Det blir bra! Men nå? Kropp. I. Vater. 

Flere
Artikkler