Dette har vært en travel dag – på en bra måte. Ikke stressende – produktiv. Travelheten kommer fra meg selv, da jeg liker å få gjort så mye som mulig, så fort som mulig. Jeg liker å balansere på grensa til stress, uten å bikke over.

Akkurat det henger nok igjen fra tidligere i år, da jeg såvidt hadde tid til å tenke på én ting, før jeg måtte bevege meg videre til den neste. De siste ukene før jeg «skjønte det» gikk jeg med pusten i halsen 24/7, tenkte konstant fremover eller bakover, glemte ting jeg skulle gjøre og forsømte mennesker jeg er glad i. Det høres kanskje dramatisk ut, men i praksis så.. var det egentlig ikke det. Og det er det jeg tenker, nå i etterkant, at er litt skummelt ved det hele.

Jeg kunne fint levd med den overnevnte hverdagen i flere uker, måneder og år. Jeg hadde hatt det kjipere, og vært kjipere, som person enn nødvendig, men for all del – det hadde gått. Jeg levde fint på at jeg var en «person som jobber best under press», og var ikke særlig gira på å si noe annet til de rundt meg. Og for all del, jeg både leverte og presterte. Det bare.. var ikke verdt det.

Skjønner jeg nå.

Hverdagene var fylt med jobb jeg likte, men for mye av det gode gjorde uansett at det ble.. nettopp for mye av det gode? Det positive stresset ble til negativt kjas og mas, på samme måte som en litt i overkant sunn livsstil blir til en kjip slankekur. Begge gjør noe bra til noe dårlig når det blir for mye, og ingen av de er særlig holdbare i lengden.

Ikke gir det resultatene vi ønsker oss, heller.

Nå har jeg tid til å konsentrere meg om de arbeidsoppgavene, menneskene og prosessene jeg syns er viktigst akkurat nå. Jeg har tid til å trene gode økter, lage matbokser, sove godt og se en meningsløs Netflix-serie på jevnlig basis. Jeg har mulighet til å kombinere fritid med den fantastiske følelsen av å ha gjort det jeg skal – og jeg syns selv jeg har gjort det bra. Det er den samme følelsen som gjør at jeg gleder meg til neste arbeidsdag, og som jeg unner hver eneste en av dere der hjemme.

Vi hører i det vide og det brede om at vi må forbedre oss, prestere, ha fremgang, være målrettet og jobbe på – ikke like mange understreker viktigheten av å skape seg tid til å bare.. være. Inkludert meg selv. Men det trenger vi. Både fordi du må lade og restituere, men også fordi det gir bedre resultater.

Livet er for kort til så mye, deriblant å streve etter å oppnå og gjøre noe annet enn akkurat det du har lyst til, i det tempoet du trives med. Du har ikke dårlig tid. Du kan kjøre så fort eller sakte du vil – destinasjonen bestemmes kun av deg sjæl og ingen andre. Alle andre er opptatt med å kjøre sin egen vei uansett, i sin bil, med sitt eget kart. Jeg måtte snuble litt i mitt eget stress for å bli obs på det – forhåpentligvis slipper du det.

Hverdagen er nemlig så mye diggere uten både slandekuren og stresset???‍♂️ Nå har jeg en Netflix-serie som roper på meg – sneeiks!