I skrivende stund ligger jeg planta i sofaen, med beina høyt og middagen i magen. For de av dere som følger meg på snappen (piapiapiapia) vet kanskje hvorfor jeg føler meg smått.. redusert at the moment? Hehe. Dagen i dag har vært en sjuk dag.
Akkurat som forventet.
Her er jeg veit du, blid og glad før start!
Rett etter at vi spilte inn denne snutten ble vi samlet i et rom, og fikk beskjed om hva vi skulle gjøre. Jeg skal ikke gå i detalj, da dette er et opplegg som mest sannsynlig flere RAW-studenter skal bryne seg på. Store deler av utfordringen og noia-faktoren ligger jo i å ikke vite hva man skal igjennom. Målet er ihvertfall å evne å sette ferdighetene og teknikkene vi lærer ut i praksis, og bevise, både for oss selv og de som vurderer oss, at vi selv klarer å levere det vi skal lære andre å gjøre.
Her er jeg i gang med å løse en oppgave, en aldri så liten nøtt for min del, etter å ha vært igjennom cirka fire timer på.. tja, skal vi si på farta?
Dagen startet nemlig med at vi skulle komme oss fra ett sted til et annet, uten andre hjelpemidler enn våre egne bein. Vi fikk lov til å bruke mobil, så selve navigeringen gikk ok, og det samme gjorde forsåvidt gjennomføringen – seigt, men ok. Med lett jogg over lang tid vil jeg sammenlikne den første etappen i dag med Hauer`n på søndag, dog med noe lavere tempo – i dag visste jeg at det kom flere utfordringer, så jeg holdt igjen litt mer enn jeg gjorde på søndag. Litt.
Men jeg visste ikke hva som kom…
En av kursdeltakerne, Hege, i gang med å hente frem krefter, ved hjelp av en av flere teknikker vi har lært.
Oppgaveutdeling. På dette tidspunktet er vi cirka halvveis i opplegget, og det kjennes på kroppen.
… men ikke hodet 😉
Et av de beste tingene jeg gjør for meg selv når jeg er sliten, er å smile. Smile, smile, smile, og håpe at jeg overbeviser både meg selv og de rundt meg på veien 😉
Skal ikke si hvor mange ganger jeg gikk opp og ned den trappa her jeg ass. Vil ikke tenke på det heller, haha.
Kombinasjonen av å jobbe så fysisk, og samtidig jobbe beinhardt med hodet, er ganske lærerikt. Å huske tallkoder, tenke logisk, registrere detaljer og samtidig yte sitt beste er ikke noe lett jobb, og etter en sånn dag får man langt større respekt for denne type utfordringer. Jeg har jo gjort noe liknende tidligere, når jeg tok level 1, men dagens utfordring satte større krav til oppegående tankegang under press, hukommelse og fagkunnskap.
Den fysiske påkjenningen var mer eller mindre den samme – HARDT!
Lars Erik Bakken, @fotobakken, var så snill å stikke innom for å knipse disse bildene. Tiden før og etter var altså fylt med oppgaver og utfordringer som kan ta knekken på alle og enhver, med mindre man er stålbestemt på å gjennomføre – det er man som regel når man har gjort unna noen dager på kurs. Nå må jeg ta kvelden og lade opp til siste kursdag i morgen, men la meg avslutte med å understreke… det er én ting som er enda sjukere enn selve gjennomføringen.. og det er følelsen du sitter igjen med etterpå!
Gjennomføring og mestringsfølelse er livet!!
Mvh gladkristen PT-P (og gnagsåret hennes) fra sofakroken!