Det føles ut som om tilværelsen har blitt snudd litt på hodet i dag, noe jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i. Jeg hadde møter i Oslo i dag, de ble logisk nok avlyst. Vi vurderte å ha det ene over Skype, men nei.. det måtte vente? Et foredrag jeg skulle holde i neste uke er blitt avlyst, og det samme har en treningshelg jeg skulle bidra på i april. Det gjenstår enda å se hva som skjer med eventene i mai og juni. Treningsreise-jenter, VING kommer med info så fort de har noe, jeg og Maren har ikke hørt noe særskilt om vår tur enda.
Selv om det er litt skummelt å tenke på all jobb som går åt skogen nå og fremover, så er det enda skumlere å tenke på konsekvensene dette kan få i enda større perspektiv, både helsemessig og ellers. Man får i det minste en kraftig påminner om hvor heldige vi er, sånn til vanlig, og takknemligheten (samt frykten for å miste) omtrent dirrer i brystet. Hjelper vel ikke at jeg akkurat har fått en bebiss og er litt ekstra emosjonell og greeeier.
Uansett – jeg kjenner den norske lagånden kicker inn for fullt, og føler og velger å tro på at vi skal klare å bekjempe dette på en ok måte. Bloggen og mine sosiale kanaler ruller som vanlig, og som en leser påpekte, nå er det kanskje ekstra fint å ha nooe normalt å forholde seg til. Spør du meg er jo fysisk aktivitet den beste medisin mot blant annet tankestress, så jeg håper så mange som mulig bruker de mulighetene vi har til å aktivisere oss.
Så ja, vi blogges. Ta vare på deg og dine så lenge ?
