Forrige uke skrev jeg et «skamme seg»-innlegg om dette å være flink, og det er liten tvil om at det slo an. Mange kjente seg igjen i innlegget, og jeg tror det var godt for både meg og dere å få bekreftet at vi ikke er skrudde i hodet selv om vi til tider er litt ekstra fornuftige og påpasselige store deler av tiden vår. Hver enkelt må leve det livet en trives med?
I dag fikk jeg lyst til å skrive om noe som nok er langt mer tabubelagt, og noe vi sjeldent snakker om, hverken i sosiale medier eller til hverandre – tror jeg da? ?
Jeg gjør ihvertfall ingen av delene, selv om det å overspise har vært en del av meg så lenge jeg kan huske. Det er vanskelig å definere akkurat hva overspising er for noe, men i mine øyne kan vi skille overspising fra «å spise litt mye noen dager» gjennom følelsen av å føle at man ikke har kontroll over det som skjer. At man spiser seg dårlig mett, uten å helt skjønne hva som skjedde, og uten at det var det man ønsket, sånn egentlig.
Før led jeg av overspising på den måten at jeg straffet meg selv med kaloriunderskudd og et ekstremt restriktivt kosthold over en periode, før kropp og hode til slutt sa stopp og jeg kastet meg over alt som het mat.
Det skjedde gjerne på fredags ettermiddag til kveld eller i helgen, når viljestyrken var brukt opp, kroppen skakkjørt og fristelsene meldte seg i tur og orden. Det var, og er, ikke noe galt i å gi etter for fristelser, men som en del av et strengt regime som man i tillegg ikke evner å opprettholde, så blir det hele problematisk. Jeg koste meg ikke med «kosen» jeg tillatte meg, og inhalerte omtrent alt jeg tok inn, fremfor å nyte og være tilstede. Jeg hadde en slags følelse av at «det er nå eller aldri» når det kom til maten jeg endelig unte meg, og både kropp og hode forsterket denne følelsen.
Det forstår jeg jo godt, ettersom overspisingen alltid ble fulgt opp med nok en ny runde med restriksjoner og kalorikutt. Det var nå eller aldri?
Som du skjønner har jeg ikke alltid vært så trygg og selvsikker i egen kropp som det jeg er nå, og det har vært en lang reise, med mange erfaringer, som gjør at jeg føler jeg har funnet min fasit på hva som funker for meg. Når det kommer til den overnevnte overspisingen ble løsningen å få en bedre forståelse av hva kroppen min trengte for å få resultater med treningen jeg gjorde, og samtidig unngå den «oksehungeren» som meldte seg i kjølevannet av å få altfor lite næring over tid, i kombinasjon med mye trening. Jeg lærte meg hvor mye mat jeg faktisk trengte for å møte energibehovet mitt og bygge opp kroppen, og med justeringer over tid ble jeg i stadig bedre stand til å forstå at jeg måtte gi kroppen det den trengte i form av mat og hvile, for at den skulle gi meg det jeg ønsket – fremgang i form av en stadig sterkere og sunnere kropp.
Når jeg fikk i meg nok mat over tid, samt hadde en fornuftig treningsmengde som matchet hverdagen min ellers, forsvant også behovet for å overspise.
Det skjer sjeldent til aldri lenger at jeg «mister kontrollen» over matinntaket mitt og lar tanker og følelser ta over når det kommer til mat. Mest fordi jeg ikke har den fysiologiske hungeren lenger, som et resultat av at jeg får i meg nok mat, men også fordi jeg har blitt god på å unne meg både det ene og det andre. Merkelig nok blir det langt lettere å bare spise litt når man gir seg selv «lov» til å spise så mye man vil?
Men ikke alltid. Jeg overspiser fortsatt. Med glede.
.. om det gir mening? Noen av dere fikk kanskje med dere podcasten vi gjorde med Sølve Sundrehagen, der vi snakket om dette å være overvektig som barn. Jeg var det, og merker enda at den runde jenta jeg var når jeg var mindre, fortsatt er med meg. Jeg har alltid vært, er, og velger å fortsette å være, en person som liker å spise mye mat. Jeg velger heller å balansere ut kostholdet mitt slik at jeg er litt ekstra smart i hverdagen og når det passer seg, sånn at jeg kan gi på litt ekstra i festlige begivenheter, på ekstra gode middager eller bare en lørdagskveld med kos i fokus. På den måten «møter jeg» fortsatt den runde jenta inni meg, men kontrollerer henne på en måte som gjør at jeg unngår den dårlige følelsen av å «miste kontrollen». Nå skal ikke jeg slå et slag for overspising her (eller kanskje det er det jeg gjør? Haha), men vit at det finnes langt flere veier til din kostholdsbalanse enn å måtte spise fem små måtider om dagen. For meg er det det mest naturlige i verden å spise litt ekstra når det er noe skikkelig godt på menyen, for så å velge ekstra sunt og godt de hverdagene mat er mer som bensin til kropp og hverdag, fremfor noe annet.
Det er tross alt hverdager det er flest av?
Nå skal det nevnes at jeg storkoser meg med all maten jeg spiser, enten det er pizza, pasta, eggeomelett eller salat. Men det er ingen tvil om at det er enklest å overspise de to førstnevnte? Sukker, fett, krydder, sauser og smaker i skjønn forening trigger uten tvil noe i oss, som gjør det langt lettere å overspise enn om du blir servert, typ.. kylling, grønnsaker og søtpotet, med gulrot til dessert.
For å sette det på spissen?
Så ja.. jeg tror jeg bare ville skrive innlegget for å la dere vite at dette er noe som har preget meg i alle år, mer eller mindre, og jeg har hatt mange kvelder der jeg sitter med en tom to liters isboks foran meg, uten å vite helt hvordan det skjedde. Det er ingen god følelse å kjenne at følelsene og kroppen tok overhånd. Samtidig skal du også vite at det er helt naturlig å spise «for mye» innimellom, da gjerne av de ekstra kaloririke, fettrike og karbohydratrike matvarene. Søren heller, de er jo laget for at vi skal gjøre nettopp det – overspise? Derfor velger jeg mat som er smart for meg alle de gangene jeg kan, men setter pris på enhver anledning til å kose meg litt ekstra. Dette er overhodet ingen fasit, og jeg har nok ikke på langt nær dekket alle årsakene til overspising med dette lille innlegget.. men kanskje det kan være en hjelper og en tankevekker for noen av dere som leser.
Jeg vil nok alltid være hun som praktiserer ekstra matglede, men med tiden har jeg lært meg å være litt stolt av det å.
Altfor mange av oss, spesielt jenter (..?), legger stolthet i å spise lite. I choose to do the opposite – ihvertfall når anledningen byr seg?
Del gjerne erfaringer og refleksjoner i kommentarfeltet – har du noen gang slitt med overspising? Hvordan skjedde det at du eventuelt sluttet med det, og merker du evt. noe til det i dag?
Alle innspill tas imot med takk – alt som har ordet skam knyttet til seg er også gjerne noe man føler seg lettet over å snakke åpen om, og jeg tror det er litt av motivasjonen min til dagens innlegg.. du er aldri alene med det du måtte gå å tenke på å skamme deg litt over. Vi mennesker er overraskende like når det kommer til det meste, og jeg tror det ligger mye frihet og ro i å praktisere mer åpenhet.
Speaking of – nå må jeg spise lunsj, hehe. Vi blogges i morgen❤️ ? ? ? ? ?
