Som de fleste av dere sikkert vet (fordi jeg har blåst det opp i alle kanaler jeg kan, det er jo en del av denne bloggmoroa, hehe) er jeg på coveret av ShapeUp denne måneden – jeg har fått den fantastiske oppgaven med å holde i månedens #shapeupkickstart. Det innebærer at jeg fyller en del sider i bladet, og generelt… er ganske eksponert, både med hvordan jeg ser ut, men også mine fagkunnskaper, mine tanker og mine meninger.

For all del, det er gøy. Supergøy! Jeg er så stolt over det vi har fått til, og håper vi oppnår det vi ønsker med kickstarten; nemlig å gi oss alle en fin, sprek start på 2017, for de som ønsker det.

Og kjøper du ShapeUp, så vil du mest sannsynlig det 😉

Men jeg skal tillate meg å være litt ærlig.. det er jævlig skummelt også. Jeg er jo alltid litt redd. 

Det er faktisk noe av det skumleste jeg gjør, og selv om det høres helt skrudd ut, så er det en bitteliten del av meg som gleder meg til det er over. Til den nye utgaven kommer, og jeg føler at jeg er «ute av søkelyset» igjen liksom. Nå tror jeg riktignok at opplevelsen av at man «er i søkelyset» aller mest sitter i eget hode – i dagens samfunn har vi alle så nok med vårt eget, at om jeg er på cover av et magasin eller ei, og holder i en kickstart på sosiale medier eller ei, ikke er noe så altfor mange grubler nevneverdig på, hehe. Men jeg kjenner på det. Ikke mye, ikke noe dramatiske greier.. men litt.

Noe annet ville jo egentlig vært litt rart?

Det som er litt skummelt, er jo blant annet at man…

• Synliggjør seg selv og det man står for.

99,9% setter sinnsykt stor pris på at man gir av seg selv og ønsker å spre kunnskap og inspirasjon. I tillegg er det utrolig kult å være i en posisjon der man får lov til å dele av det man kan og bruke det til å hjelpe andre til å få det bedre, komme seg på trening og ta valg de er stolte av. Dessverre vil det alltid være noen som er uenig, og samtidig tar ditt valg om eksponering som et samtykke i offentlige diskusjoner på sosiale medier. Og det stemmer jo. Nettopp derfor er det skummelt. Jeg har enda til gode at det har skjedd, men man har det alltid i bakhodet når man stikker hodet frem litt sånn ekstra.

Og folk har lettere for å ta av silkehanskene i diskusjoner på nett og sosiale medier da, for å si det sånn… 

Det er litt skummelt.

• Man «kler av seg», både for alle dere som leser bloggen min, og resten av norge, samt i fagmiljøet.

Og da snakker jeg ikke om klær. 

Nå står verken jeg eller andre ShapeUp-profiler i fare for å motta særlig mye «hate» (haha, fælt ord ass), men det vil alltid være noen som har noe å si. Som syns jeg har kledd av meg for lite, eller for mye. Som syns jeg har feil beinstilling i den ene øvelsen på side 34. Som syns jeg burde hatt mindre fett på kroppen, mer muskler, brunere hår eller kortere bein. Som syns jeg kunne vært litt mer spesifikk i den introen. Som syns treningsmengden er for liten. Som syns treningsmengden er for stor.. skjønner du eller? Alle vil aldri være 110% enig i alt vi har på trykk, alt jeg sier på bloggen eller i bildene jeg publiserer.

Det er også litt skummelt..

Skummelt, skummelt, skummelt, hehe. Dette er noe av det som gjør at jeg hele tiden bærer på en liten usikkerhet, som vi alle gjør når vi gjør noe som er utenfor vår egen komfortsone. Jeg står forholdsvis godt i det, og støtter meg på mine egne verdier og min egen filosofi når jeg kjenner usikkerheten komme innover meg. For, mental trener eller ei, usikkerheten vil alltid være der, både for meg og for alle andre. «Magien» skjer når vi lærer oss å leve bra med det, holde fokus på det som er viktig, og prestere til tross for den lille djevelen på skulderen.

Jeg har tatt et valg om å ikke la min egen usikkerhet stoppe meg fra å gønne på, ta sjangser, og jobbe mot ett av mine viktigste mål, som er å spre treningsglade, kunnskap og inspirasjon. For å gjøre dette til flere enn de som er godt over gjennomsnittet interessert, så er jeg noen ganger nødt til å pakke inn treningsgleden, kunnskapen og inspirasjonen i rosa fonter og en kort topp på en magasinforside, med stolte ord om hva som venter. Jeg er nødt til å tørre å gå ut av min egen komfortsone, og dermed leve med vissheten om at et x antall mennesker kanskje ikke digger det jeg gjør. I dagens mediaverden er jeg nødt til å stå frem med meg selv, min personlighet og den jeg er, for å nå frem med det jeg mener er viktig. Jeg startet jo som en ansiktsløs journalist som prøvde å formidle etter beste evne, og trivdes med det, men etterhver som mediebildet endret seg så.. funket ikke det like godt lenger, hehe.

Noe måtte gjøres! And here I am.

Jeg står 100% inne for alt jeg gjør. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er, og jeg vet at jeg og vi i ShapeUp gjør en god jobb for ekstremt mange mennesker. Jeg vet at jeg som profil, fysisk og mental trener har muligheten til å gjøre hverdagen bedre for mange, og jeg er glad for at jeg tør å gripe den muligheten for alt den er verdt.

Men jeg bare fikk et lite behov for å lufte det her med dere, at.. det kommer ikke gratis. Det kommer ikke gratis for meg å pushe denne komfortsonegrensa, like lite som det kommer gratis for deg de gangene du skal gjøre noe som er «waaay out of your comfortzone», hehe. Men det skjer sabla mye kult når vi først velger å gjøre det. Og av erfaring; Det er alltid verdt det. Alltid. 

Men det betyr ikke at det alltid er en dans på roser av den grunn! 😉 

Phu, det var digg å lette hjertet litt til dere. Tilbake i selvsikker beastmode! Kun fire dager til #shapeupkickstart dere – woop! Så husk å plukke med deg månedens ShapeUp, slik at jeg vet at all denne usikkerheten hadde en hensikt 😉

P.S Jeg har ikke mulighet til dette på hver eneste ShapeUp-utgave, men på denne vil jeg gjerne gjøre det; om du har innspill på denne utgaven, enten til meg, mitt opplegg og mitt treningsprogram, eller noe annet i bladet, send meg gjerne en mail på Pia.seeberg@egmont.com, eller kommenter her på bloggen, på dette innlegget. Det er viktig for oss å vite hva dere mener, og å lære av det som læres kan. Så, enten du er en fast leser og hobbytrimmer, eller høyskolelektor på NIH; hit me up om du har innspill på hvordan jeg og vi har gjort jobben vår denne måneden.

På den måten bidrar du virkelig til at vi kan bli bedre (om det er det du virkelig er ute etter å få til 😉 )

Ciao!