For ikke mange dager siden fikk jeg en nydelig henvendelse på min Snapchat, Piapiapiapia, fra en tydelig dedikert leser. Aller først klyper jeg meg i armen over at jeg i det hele tatt har lesere som er så «dedikerte» som denne, før jeg deretter klyper meg i armen over at jeg har lesere som husker på disse tingene for meg! Føler jeg har masse små hjelpere rundt omkring i det ganske land, og det.. ja, det er sjukt hyggelig å tenke på.
Spørsmålet til denne fine frøkna gikk som følger…
De som har fulgt meg lenge vet at jeg sverget til crossfit i godt over et år eller to. Lokalene lå rett over gata for jobben min i Nydalen, og når jeg etter mye om og men endelig bestemte meg for å tørre å rusle over og bli med på en prøvetime, så ble jeg fort hekta. Jeg hadde lenge surret rundt i min egen treningsverden, og følte det var midt i blinken med noe nytt og spennende å bryne seg på. Noe det jo var i aller høyeste grad var! På kort tid lærte jeg en del nye øvelser, ble kjent med skrotten på en ny måte, og ble langt mer allsidig i både måten jeg trente på, men også hvordan jeg så på kroppen. Crossfit har fokus på prestasjon, noe jeg tror er ekstremt sunt for mange, spesielt oss jenter. Det gir etter hvert en helt annen motivasjon til å trene, og fokuset går fra å tenke «jeg burde trene», «kanskje jeg ikke burde spise så mye» og «jeg burde få unna den rumpeøkta» til «jeg vil ikke gå glipp av en økt – da misser jeg en mulighet til å bli bedre i x eller x», «jeg vil spise bra og mye for å fortsette å bli bedre i crossfit» og «jeg driter i hvilke muskelgrupper jeg trener for å se ut på en bestemt måte – jeg trener for å prestere bedre».
Dette var så godt for meg, og den tankegangen har jeg fortsatt med meg. Det har jeg crossfit å takke for, i tillegg til at jeg tror fokuset rundt trening for mange har endret seg de siste årene, noe som igjen påvirker hvordan man selv tenker (enten vi liker det eller ikke, hehe). Også har jeg blitt eldre da, mer selvsikker og fokuset har nok skiftet over på de tingene som er viktig.
Også er det jo ikke sånn at jeg har sluttet med crossfit – jeg er gjerne med på en økt når jeg kan, enten med kjæresten der han trener de gangene det passer, eller andre mulige steder jeg kan. Når jeg trener med venner er det ofte crossfit-inspirert, da jeg fortsatt mener at de grunnleggende prinsippene er hensiktsmessige å trene etter. Man holder seg allsidig, og det er viktig for meg, både privat, men også i jobbsammenheng – jeg er stadig vekk med på diverse treningseventer og morsomheter, noe jeg syns er aller morsomst om jeg kjenner at jeg kan prestere ok+ i det meste.
Filmen under er fra «The Pukie Complex», en uhøytidelig konkurranse som ble kjørt på Crossfit Oslo når jeg trente der. Var så stolt over meg sjæl over å velge å delta! The struggle was real da, som dere ser på filmen over her, hehe. Good times!
Men så til spørsmålet da – hvorfor gikk jeg fra en superivrig wannabe-crossfiter og over til mer tradisjonell trening?
- En periode ble det for mye. Jeg var og er superglad i å trene, og gjør det gjerne 5-7 ganger i uka om jeg kan. Med et ønske om såpass høy treningsmengde kan det fort bli litt mye med 5-7 typiske WOD´er i uka, med mindre man er rågod på å programmere treningen sin – det var ikke jeg på denne tiden, da crossfit som treningsform var helt nytt for meg. Som rookie ville jeg bare være med på så mange WOD´er som mulig, som betyr «dagens økt» på crossfit-språket, og var så ivrig at jeg ville kjøre på uansett – om kroppen prøvde å si at den var sliten gav jeg stort sett beng i det..
- … og lenge funket dette superbra. Jeg ble bedre, sterkere – stortrivdes! Men etterhvert stoppet fremgangen opp, og jeg kom inn i en slags ond sirkel der jeg trente hardt, ble sliten/syk, pause, på´n igjen. Det ble ikke særlig med fremgang på verken det ene eller det andre, selv om jeg fortsatte å trene hardt. Jeg koste meg med treningen, men ble stadig mer frustrert over at jeg ikke «kom meg over kneika». Heller det motsatte.
- Jeg skjønte at jeg måtte fokusere på grunnstyrken min om jeg skulle utvikle meg videre, og for å gjøre nettopp det gikk jeg mer over til egentrening, og mindre felles-økter. Da ble det også mindre olympiske løft, gymnastikk, kondisjon og alle de greiene der, som er en naturlig del av crossfit, til fordel for styrketrening på egenhånd.
- … det trivdes jeg godt med, og i kombinasjon med at jeg skiftet arbeidsplass en periode passet det rett og slett bedre å trene mer «vanlig» senter igjen. Jeg fokuserte på å bli sterkere, og kombinerte dette med lystbetont kondisjonstrening og andre ting jeg følte var hensiktsmessig – automatisk lyttet jeg også mer til kroppen, og klarte å få på plass et mer intert fokus igjen, som jeg nok i større eller mindre grad mistet når jeg trente «aktivt» (ikke aktivt, men dere skjønner, haha) crossfit. Grunnen var vel at jeg ble så ivrig at jeg ville gjøre mest mulig på kortest mulig tid, som sjeldent er hensiktsmessig når en god progresjon over tid er målet.
- Avslutningsvis så var det vel også i denne perioden jeg ble hekta på langrenn, og skjønte at jeg definitivt måtte bruke mer tid på dette om jeg skulle ha sjangs til å klare å gjennomføre de rennene jeg bestemte meg for. Logisk nok ble jeg motivert til å legge ned flere treningstimer på stakemaskinen og i skisporet?
Så, ganske udramatisk dette her egentlig, men absolutt noe jeg lærte mye av. Da mest av alt om viktigheten av å lytte til kroppen – alle kropper er ulike, og vi som mennesker har ulikt utgangspunkt og forutsetninger for både å lykkes med ulike ting, men også vår evne til å restituere oss etter påkjenning, både fysisk og mentalt. Dette gjelder jo generelt i livet, men kommer tydelig frem i en treningssetting. Noen restituerer raskere enn andre, enten fordi de «bare er sånn», de er i bedre form, de har mindre belastning ellers i hverdagen, de spiser mer optimalt for sin kropp, de sover bedre.. det er så sjukt mange x-faktorer. Nettopp derfor er det lite hensiktsmessig å sammenlikne seg med andre, men heller prøve å bli en råtass på å lytte til egen kropp, og legge opp både trening og hverdag deretter. Dette liker jeg med crossfit – det krav til deg og din evne til å ha fokus på deg og ditt, da hver eneste økt kan oppleves som en konkurranse og «sammenlikningsfest». Spesielt i begynnelsen.
Men tro meg – det er ikke det.
Jeg tør påstå at alle som trener crossfit på jevnlig basis gir beng i hva alle andre gjør på trening, og har fullt fokus på seg og sitt. Jeg hadde ihvertfall ikke tid til å tenke på noen andre når jeg styra på, haha. Jeg har enda til gode å være på en crossfit-senter som ikke tar meg imot med åpne armer – det gjelder både her i Norge, men også på verdensbasis. Jeg har besøkt boxer i både Sverige, Spania og på Bali, og den samme kulturen sitter i hver eneste en – folk er alltid åpne, gjestfrie og hjelpsomme, og du er garantert en god følelse hver eneste gang du velger å sette foten din innenfor døra. Miljøet du får være en del av er helt fantastisk – noen av de beste minnene mine har jeg fra kleine søndagstreninger med «gjengen» på Crossfit Oslo. Tenk a, jeg dro meg selv, klein og trøtt fra en sein kveld på byen dagen før, frivillig ut av senga en søndagsmorgen klokka 09, for å rekke å være med på søndagswod´en – og det var jeg ikke aleine om! Vi møttes, vi trente, vi svetta og bare.. koste oss.
Som en lekeplass for vokse!
Derfor vil jeg anbefale alle som sitter med en liten følelse av at crossfit «kunne vært kult å teste» å gjøre nettopp det – prøv det ut! Du må på ingen måte være i en bestemt form for å få det til, da det finnes egne timer som er tilrettelagt for nybegynnere. Javisst er det nytt å forholde seg til konkurransefaktoren som preger noen av øktene, men vet du.. det tror jeg vi alle har godt av. For min del har jeg lært meg å ha fokus på meg, mitt og det jeg kan gjøre for å prestere best mulig, både underveis når det «står på som verst», men også i treningsprosessen og hverdagen generelt.
Crossfitboxen, og samfunnet, vil alltid være proppfullt av mennesker du kan finne på å sammenlikne deg med, og på denne måten trekke deg selv ned. De treningsøktene jeg tenkte på hvor fort andre jobbet, hvor mye de løftet og hvor fort de løp kunne du banne på at jeg presterte dårligere. De øktene jeg bestemte meg for å ha fokus på meg og mitt derimot, det ble noe annet – jeg gikk inn i bobla, tok kontroll på pusten og konsentrerte meg om teknikk, pust og flyt. Du kan si at jeg mobiliserte all kraft jeg hadde på meg og mitt, fremfor å kaste det bort på å sammenlikne meg med de rundt meg. På den måten presterte jeg så godt som jeg kunne – som faktisk viste seg å være ganske så innafor etter noen måneder med trening. Og det er jo en fin metafor til hverdagen og livet ellers tenker jeg – fokuser på deg og ditt, og gjør det så godt som mulig med de kortene du har fått utdelt. Det er da du vinner!
Og ikke minst får du det langt bedre på veien.
Når jeg begynner med litt mer jevnlig crossfit igjen (cause I will, må bare finne tia´, hehe) skal jeg angripe det hele på en smartere måte, slik at både kropp og sinn henger med i svingene. Jeg blir stadig bedre på å ta med hverdagen i «treningsregnestykket mitt», og innse at om jeg har ambisjoner om å ha et høyt tempo i hverdagen må også treningen justeres deretter. Både for å holde helsa tipp, topp, tommelopp, men også for å faktisk å få effekt av innsatsen man legger ned. Jeg håper dette var godt nok svar på spørsmålet over, og at du som leser dette tok med deg noen nyttige læringspunkter. Kort sagt – crossfit er helt konge, og det er få treningformer som får deg i så allsidig, god form som nettopp det.
Bare pass på at du pakker med deg litt internt fokus i treningsbagen og i treningshverdagen generelt, så er du good to go! 😉
P.S Også er det verdens beste treningsform å gjøre sammen med andre mennesker, både kjente og ukjente. Og en fin måte å bevise for kjæresten at du fortsatt er i bedre crossfitform enn han.. ?